Jeg brydde meg ikke. Vi fant nemlig en lysning av ekte ville blåbær og angrep dem. Sola skinte gjennom furutrærne, det luktet mose og nåler, det var fredelig og stille. Vi har begge slaw, slaw og blåbærslaw. Og selv om vi kom til møtet med den hyggelige direktøren for den lokale fjellbanen med lilla rundt munnen, som sagt, brydde jeg meg ikke en stund. Det er ikke noe som heter ekte tyske villblåbær.
Vi startet imidlertid dagen etter amerikansk. Etter at vår Fiat døde uhyggelig i går på en firefelts motorvei, hentet vi den i morges foran hotellet Ford. Ja, vi har fortsatt ikke kommet dit tysk bil. Hvis i morgen denne også "sprekker", kan vi kanskje bare lykkes.
Tilbake til blåbærene. Og jernbanene.
Så vi var langt unna et sted i Thüringer Wald, et sted hvor du ved første øyekast vil si at ingen går, men til vår store overraskelse oppdaget vi det videre til et idyllisk fjelltog per dag sitter mer enn 1000 mennesker.
Opp og ned, og litt rundt, tradisjonelt til lunsj Bratwurst og må selvfølgelig være lokalt litt øl.
Vårt program er... tysk. Nøyaktig til minuttet og urokkelig. Vel, det passer oss. Du må bare venne deg til det han drikker kaffe når det er tid for kaffe. For å komme på toget når du går på toget. Og at selv en 10-minutters forsinkelse kan være fatalt for gjennomføringen av hele det oppsatte programmet. Tyskland. Jeg ville absolutt ikke forsvart en tøddel av nøyaktigheten deres.
Solnedgang vi ankom kl magiske feer. Ved siden av mektige trær, trehus og bittesmå nisser.
Behagelig tapt et sted i til Thüringen. Med den hyggelige smaken av god mat og vennlige venner som tar imot og er vert for oss på hvert trinn. «Ah, dere to er bloggere fra Slovenia! Velkommen!" Og vi kom tilbake med vårt gebrokede tysk, som sannsynligvis høres ut som hvordan en svenske snakker slovensk: «God dag. Veldig hyggelig å møte deg. Sulten. Han drakk og spiste. La oss gå."
Les de andre delene av reiseskildringen:
#1 Lekevei / #2 Lekevei / #3 Lekevei / #4 Toy Road
Fortsetter i morgen!
