Ingen liker å være triste, og når vi er triste prøver vi å komme oss ut av det, vi vil føle oss bedre så fort som mulig, og vi undertrykker ofte følelsene våre. Vi forstår tristhet som en uutholdelig tilstand som belaster oss, men formene for tristhet er svært forskjellige, de har ulik intensitet. Sorg er en del av livet.
Noen ganger tjener tristhet oss som en kontrast som understreker de gode tingene vi har.
Noen ganger bringer tristhet ro. Så renner tårene med et smil om munnen, for gjennom tristhet føler vi all rikdommen av innholdet i livet vårt. Vi føler oss takknemlige for at vi har opplevd, følt og delt noe med noen på et tidspunkt i livet vårt.
Tristhet blir aldri sint. Det kommer når alt sinnet er borte, når følelsene av hjelpeløshet er borte, og bare rene følelser gjenstår. Følelser som er en del av oss, som beholder en del av noe vi hadde og mistet, sorgen over tapet.
Sorg kommer for å la oss gråte, å vaske hjertet med tårer av rene følelser, der det ikke er noen selvmedlidenhet, men bare aksept og forsoning.
Sorg etterlater oss aldri forvirret og motløs, men rolig og raffinert, gjennomtenkt med dyp innsikt, overrasket av livets uventede vendinger.
Sorgen lever med oss og forandrer seg, vokser og utvikler seg, den vokser seg ikke større, men blir en integrert del av følelseslivet, en del av vår følelsesmessige rikdom, en del av våre dyrebare opplevelser og uutslettelige minner.
Så når tristhet oppstår, ikke prøv å jage det bort. Klem henne, sitt med henne, gråt med henne, gjør det hun ber deg om, lytt til henne og kjenn på henne.
Åpne hjertet ditt for henne. Fordi tristhet kommer for å tillate oss å føle storheten i hjertet vårt, for å huske hvor mye vi har akseptert og opplevd og hvor mye vi har investert i det som er viktigst for oss.
