Hvordan aksepterer du øyeblikket når noen som sto deg nær bare forlater? Når han lukker døren og etterlater seg tomhet, stillhet? Det er kanskje ikke fornuftig å lete etter svar med en gang. Kanskje avgangen som virker som slutten faktisk er en begynnelse som du ikke forstår ennå. Noen ganger er det tapene som leder oss dit vi bør gå.
Da du dro, virket det som om verden sto stille et øyeblikk. Ord de hang i luften, usagte, tunge, gjennomsyret av det som ikke kunne forklares.
Din avgang var ikke et øyeblikk, men et hakk i tid som etterlot et rom – først for stort, for stille, for tomt. Det var som om alt jeg visste hadde falt fra hverandre. Men det var i denne oppløsningen at noe nytt begynte å dukke opp, noe som ventet på å bli oppdaget.
Din avgang satte meg foran et speil som jeg hadde ignorert for lenge. Jeg så deg ikke i ham, men meg - versjonen av meg som gjemte seg bak drømmene jeg hadde om deg.
Jeg fikk vite at anslaget ditt ikke var en straff, men en invitasjon. En invitasjon til å gå dypere inn i meg selv, spørre meg selv hvem er jeg uten deg
Til å begynne med virket smerten som slutten
Som noe du ikke kan unnslippe, som en skygge som følger deg uansett hvor du går. Men lyset begynte å sive gjennom den skyggen.
Jeg innså at din avgang ikke bare var din, men også mitt vendepunkt. Gapet mellom det jeg trodde jeg trengte og det jeg faktisk fortjente.
Når du lukket døren bak deg, åpnet du en ny – for meg – selv om jeg ikke så den først. Din avgang var som vinden som blåser bort gamle løv og gir plass til nye. Først slet jeg med spørsmålene. hvorfor gikk du Hva gjorde jeg galt? Men etter hvert innså jeg at det virkelige svaret ikke er i deg, men i meg.
Alt skjer av en grunn - inkludert det faktum at du dro
Ikke for å knekke meg, men for å forvandle meg. Ditt fravær lærte meg hvordan jeg skal være med meg selv. Å være der – for meg – for meg selv. Hvordan sette pris på tankene dine, følelsene dine, drømmene dine. Hun lærte meg at kjærligheten jeg lette etter i deg allerede eksisterer i meg.
Din avgang var ikke slutten på historien, men begynnelsen på et nytt kapittel. Kapitler der jeg lærte å elske uten betingelser, å leve uten frykt og å tro at det som kommer etter tap ikke er tomhet, men frihet.
Og nå som jeg ser tilbake, ser jeg deg ikke lenger som en smerte, men som et vendepunkt. Et nytt liv uten deg. Det er fint. Jeg er takknemlig for at du fikk meg til å innse min verdi, min styrke og drømmene mine. Din avgang minnet meg på at jeg kunne miste alt, ah så lenge jeg har meg selv, har jeg alt.
