Det finnes serier som følger sjangerens regler. Det finnes de som prøver å bryte dem. Og så har vi The Assassin (2025) – et sjeldent TV-mesterverk som ikke bryter reglene med makt, men heller demonterer dem med ekstraordinær presisjon, stilistisk raffinement og imponerende emosjonell intelligens. Den setter en karakter vi ikke ofte ser på skjermen i forgrunnen – en kvinne i middelalderen som bærer på en historie med vold, taushet og motstand. Keeley Hawes i hovedrollen beviser at TV fortsatt kan overraske, fengsle og advare på samme tid.
Snikmorderen er bygget som et spent, men komplekst nett av forhold, hemmeligheter og interne konflikter, satt i ulike miljøer – fra en gresk landsby der hovedpersonen søker fred, til de dystre fengslene i Libya og de sterile interiørene i London der skjebnene avgjøres. Serien forsterker spenningen med eksepsjonell narrativ dynamikk og dramaturgisk presisjon, samtidig som den avslører karakterenes indre verdener, som ikke er karikaturer, men plastiske, flerdimensjonale personer, fanget i en verden der enhver empati ofte er en fare.
youtube.com/watch?time_continue=2&v=qnyyaHNqk0Y&embeds_referring_euri=https%3A%2F%2Fmail.google.com%2F&embeds_referring_origin=https%3A%2F%2Fmail.google.com&source_ve_path=Mjg2NjY&themeRefresh=1
En elegant thriller om en kvinne hvis egen fortid gjør henne til et mål
Serien handler om Julie (Keeley Hawes), en tidligere profesjonell leiemorder som etter et tiår med taushet og isolasjon har trukket seg tilbake til en liten gresk landsby hvor hun forsøker å leve et usynlig liv. Hennes daglige rutine blir avbrutt av et besøk fra hennes voksne sønn Edward (Freddie Highmore), som hun har et kaldt, fremmedgjort forhold til, preget av uuttalte spørsmål om fortiden hennes – spesielt om faren, opprinnelsen til de mystiske pengene og årsakene til at hun dyttet ham bort så lenge.
Når Julie uventet får et nytt oppdrag fra sin antatte tidligere overordnede, viser det seg raskt å være bedrag. Mannen som kontaktet henne er ikke den han påstår å være, og rett før hun skal til å utføre drapet, innser Julie at hun har blitt et verktøy i en annens plan – og det nye målet selv. Når hun utilsiktet redder kvinnen hun skulle drepe, setter hun i gang et skred av hendelser som sender henne og sønnen ut på en farlig flukt. Julie må reaktivere seg som agent, men denne gangen uten nettverk, uten støtte, og med erkjennelsen av at det er flere aktører involvert enn hun først forestilte seg.
Historien utfolder seg på flere nivåer: Kayla (Shalom Brune-Franklin), en ung milliardær som nesten ble myrdet, hennes impulsive bror Ezra (Devon Terrell), og Aaron Cross (Alan Dale), en innflytelsesrik leder av et gruveselskap med globale interesser, kommer inn i spillet. I mellomtiden, i et libysk fengsel, skriver Jasper (David Dencik), en nederlender med informasjon som kan avsløre et globalt korrupsjonsnettverk, historien sin. Parallelt, i London, åpner den mystiske Marie (Gina Gershon) et nytt kapittel med en overraskende familieavsløring som ytterligere destabiliserer Edward – og utvider seriens tematiske akse til feltet identitet, arv og skjulte sannheter.
Snikmorderen Den skifter fra et kondensert thrillerrammeverk til en flerlags fortelling om svik, familiekonflikter og maktsystemer som opererer i bakgrunnen. Fokuset forblir på Julie – hovedpersonen, som må forsone seg med fortiden sin, beskytte sønnen sin og lære seg å overleve i en verden som stadig er ett skritt foran henne.
Sofistikert regi, eksepsjonell skuespill, flerlags fortelling
Det som Snikmorderen Det som skiller den fra gjennomsnittlige thrillere er dens sans for tone og rytme. Regien tyr ikke til sensasjonalisme, men stoler på stillhet, undertoner og nyanser, som skuespillerne mestrer med sjelden presisjon. Keeley Hawes er eksepsjonell som Julie – kald og reservert på utsiden, men med hver gest som åpner døren til en dypt traumatisert, men fortsatt klar psyke. Highmore er hennes ideelle motpunkt: sårbar, men likevel opprørsk, ofte kynisk, men aldri helt håpløs.
Serien er visuelt sofistikert: fra varme greske soltoner til kalde, nesten sterile nattscener i byer og fengsler. Den musikalske bakgrunnen er subtil, aldri påtrengende, men alltid i samspill med rytme og psykologisk spenning.
Men hva? Snikmorderen Det som virkelig gjør den verdt å se, er dens refleksjon over kvinners rolle i en verden der makt fortsatt defineres som aggresjon, og aldring som utslettelse. Julie er en hovedperson som ikke søker tilgivelse, men forståelse – og i denne sammenhengen åpner serien opp for feministisk lesning uten å bli deklarativ eller pamflettaktig.
Konklusjon: TV på høyeste nivå
Snikmorderen (2025) er en av få serier de siste årene som kombinerer stilistisk perfeksjon, sjangereffektivitet og narrativ ambisjon. Den undervurderer ikke seeren, men guider dem gjennom lag av virkelighet som samtidig er politiske, personlige og eksistensielle. I seks episoder bygger den en verden som er brutal, følelsesmessig kompleks og dramaturgisk konstruert med kirurgisk presisjon.
Dette er fjernsyn som ikke er redd for stillhet. Det trenger ikke konstante eksplosjoner for å bygge spenning. Og når det treffer – treffer det med full kraft.
Vurdering: 5/5
For seere som setter pris på en psykologisk thriller med mening, eksepsjonell skuespill og elegant regi som anerkjenner at en kvinnelig hovedperson kan være samtidig øm, dødelig og fullstendig uforglemmelig.
