Den britiske krimminiserien The Game, som troner øverst på Pickbox NOW, følger historien om en pensjonert eks-detektiv som på ingen måte er pensjonert fra krim. Serien, som ser ut til å være et produkt av BBCs skole av «psykologiske spenningsdetektiver med britisk preg og loslitt sjarm», er nok en i en rekke suksesser som klarer å presse det meste ut av fire episoder: spenning, paranoia og det gnagende spørsmålet – er han ekte, eller «skjer» det bare med ham?
Huw Miller: Pensjonert, men på ingen måte rolig
Jason Watkins (Kronen, Høyre) spiller ikke rollen som Huw Miller – han faktisk bor en tidligere etterforsker som prøver å si farvel til politibilletten sin, men fortiden griper ham i kragen og drar ham tilbake inn i spillet. Og ikke bare inn i spillet – inn i SpilletVi følger Miller gjennom en periode hvor han burde drikke te, mate duer og unngå følelsesmessige sammenbrudd. I stedet får han en nabo. Og ikke hvilken som helst nabo – Patrick Harbottle. Robson Green (det vanligvis vennlige ansiktet på britisk fjernsyn) stråler overraskende nok her i rollen. «Ubehagelig vennlig» en nabo som enten er:
a) seriemorder,
b) en komplett psykopat,
c) en helt hyggelig mann med veldig dårlig timing.
Spenningen som griper tak i deg fra første linje «Catch you later»
Og her begynner det – ikke bare et spill, men en psykologisk duell. Patricks uskyldige uttrykk «ta deg senere» får alarmklokkene til å ringe i Huws hode. Hvorfor? Fordi det er nøyaktig det uttrykket som brukes av den beryktede «Ripton Stalker» – en beryktet sak som ødela Huws karriere, rykte og forstand.
På et øyeblikk blir Huw den nabofyren som «tilfeldig» står utenfor døren med en pose full av søppel og sjekker hvem som låner posten. Og seerne? Vi blir med ham inn i en spiral av paranoia, mistenksomhet og (u)berettiget besettelse. Hver episode trekker oss inn i en psykologisk thriller, mer som en krimroman, hvor det blir stadig vanskeligere å skille mellom hvem som er jegeren og hvem som er byttet.
En produksjon som bløffer som en pokerproff
Interessant: Serien, som skal finne sted i et typisk engelsk nabolag, er faktisk filmet på pittoreske steder i Baskerland og Cuenca i Spania. Og selv om lokalbefolkningen der sannsynligvis aldri har sett en klassisk engelsk tekanne, er scenografien salg illusjonen av forstads-England med bemerkelsesverdig presisjon.
Serien oppfinner ikke hjulet på nytt. Ja, vi har alle de klassiske elementene: en traumatisert detektiv, en morder som... kan være tilbake, familien som ikke tror, politiet som himler med øynene. Men alt er gjort med nok raffinement og intensitet til at fire episoder mens de flyr forbiOg det er nettopp den største styrken. Spillet – kan være enkel, men likevel anspent som en britisk tekanne som akkurat er i ferd med å koke.
Watkins + Green = en kombinasjon som løfter serien
Jason Watkins, med sin skjøre, men ubøyelige tolkning av Miller, tilfører serien en emosjonell dybde som griper seernes hjerter. Den virkelige jokeren i dette spillet er imidlertid Robson Green, som fullstendig overgår sin vanlige vennlige TV-persona. Hans Patrick er full av stille trusler, tvetydighet og ... smil som får blodet ditt til å renne kaldt. For i dette spillet vet man aldri – er et smil vennlig eller dødelig?
En serie som er mer enn bare «et nytt britisk krimdrama»
Spillet er et bevis på at Kanal 5 (i samarbeid med Pickbox NÅ) vet hvordan man lager en historie som er kort, fengende og lett å se på én kveld – ideell for alle som ønsker en intens detektivopplevelse uten maratonrusen på ti sesonger.
Ja, noen av handlingene er gjenkjennelige, ja, avsløringen kunne ha kommet senere, og ja – noen av karakterene reagerer som om de aldri har sett en krimserie i hele sitt liv. Men man tilgir alt dette for atmosfæren, skuespillet og den søtt smertefulle spenningen som griper tak i deg og ikke slipper taket før i siste bilde.
