En komfortabel lenestol, varm sjokolade og... hm, "Alene hjemme" igjen? Desemberkvelder er laget for julefilmer – eller så sier reklamene. Noen gleder seg til å fyre opp Netflix og krysse av for den siste av de romantiske julekomediene. Andre grøsser i avsky bare ved tanken på låten «Let it Snow». Men hvorfor? Hva er det som er så polariserende med disse filmene? Psykologien bak er mer interessant enn du kanskje tror.
Nostalgi på steroider: hvorfor vi elsker dem
Ah, Julefilmer! De er som en tidsmaskin som teleporterer oss tilbake til tiden da julen var ekte magi, ikke et kappløp gjennom kjøpesentrene. Psykologer sier at fans av disse filmene først og fremst drives av nostalgi. Å se filmer som «Love Actually» eller «Grinch» minner oss om barndommen, da det største problemet var hvor lenge det var til gavene.
Nostalgi det aktiverer de delene av hjernen som regulerer følelser og øker følelsen av trygghet og tilhørighet. I en kaotisk verden føles disse filmene som en trygg klem, og de lover oss at alt vil ordne seg – i hvert fall til neste julekreditt.
Forutsigbarhet er et annet nøkkelelement: det er alltid et klart manus. Hun hater ferier, møter ham, gnister flyr, lykkelig slutt følger. Denne "perfekte" formelen gir noen ekte psykologisk komfort.
Støy og glorifisering: hvorfor noen mennesker hater dem
Men sakte! Hva med de som kaldsvette ved tanken på julefilmer? Hatere av disse filmene sier ofte at de klisjefylte manusene irriterer dem. "Hvor mange ganger til kan vi se den 'perfekte' byen ligge under et teppe av snø på julaften?"
Psykologer sier at denne motstanden ofte stammer fra realisme og kynisme. De som er mer kritiske til høytiden eller har mindre enn ideelle opplevelser, opplever disse filmene som for sukkersøte eller som en påminnelse om hvor langt de er fra den perfekte familieidyllen.
Noen mennesker er allergiske mot tvungen nytelse. Hvis ferien er stressende eller trist for noen, kan de føle seg enda mer ensomme når de ser på disse "muntre" historiene. Og så er det de som bare ikke tåler Mariah Carey.
Sosial norm eller valg?
Har du noen gang tenkt på at å se julefilmer kanskje ikke bare er underholdning, men også en form sosialt press? Media tvinger dem på oss som en obligatorisk del av ferien. Hvis du ikke liker å se Home Alone 2, er du rar, er du ikke?
For noen er det en del av det motstand: "Jeg kommer ikke til å se julefilmer fordi jeg ikke følger trenden!" Og de har helt rett! Det er psykologisk bevist at selv den minste motstand mot normativ atferd kan få oss til å avvise disse tilsynelatende «uskyldige» tradisjonene.
Er det kjærlighet eller bare en kjemisk reaksjon?
Julefilmer kan faktisk være en kjemisk cocktail for hjernen din. Å se disse filmene frigjør dopamin, oksytocin og serotonin - hormoner av lykke, kjærlighet og avslapning. Det er derfor to timer med Hugh Grant som julehelten kan få deg til å føle deg bedre enn å meditere.
Men det samme gjelder i motsatt retning. De som synes julefilmer er stressende eller kjedelige vil frigjøre kortisol mens de ser på dem - stresshormon, som ville få deg til å måke snø i stedet for å se en annen Grinch.
Psykologisk sett: spiller det noen rolle?
Til slutt kommer det ned til én grunnleggende regel: tillat deg selv å nyte (eller ikke nyte). Hvis julefilmer gir deg avslapping og glede, se dem uten dårlig samvittighet. Men hvis de plager deg, er det ingen grunn til å delta i denne ferieeuforien. Julen er ikke skrevet, selv om selgerne prøver å selge den til deg.
Noe for alle
Enten julefilmer er din terapi eller målet for sarkasme, har de en hensikt. Om noe minner de oss om at hver av oss er unik. Men spørsmålet gjenstår: er Grinchen virkelig så ille som vi forstår at han er?
