Hvorfor er det slik at noen ganger er den som kommer inn i livet ditt med et smell, ikke den som egentlig skal bli? Hvorfor oppstår forhold som først virker som den rette veien, men som ender opp som et veiskille? Og som en påminnelse om at det finnes en vei videre. Han var ikke hennes kjærlighet!
Han var ikke hennes kjærlighet! Han kom inn i livet hennes stille og forsiktig, nesten ubemerket. Han var ikke hennes hjertes kjærlighet. Han kom som en prøvelse, som en mulighet til vekst, som en stemme som tvang henne til å se innover. Det var ikke skjebnen, men en overgangDet var ikke et endelig mål, men snarere en refleksjon over hvor det kunne gå og hva det fortjente.
Han var ikke hennes sjelevenn, han var en refleksjon av hennes nåværende behov.
Han var ikke noen som sjelen kunne slappe av, utvide seg eller utvikle seg i. Han var mer som en midlertidig støtte som fylte rommet inntil hun var klar til å tre ut av det. Han var som fast grunn mens hun fortsatt søkte balanse. Når hun trodde på ham, trodde hun på seg selv fremfor alt. frykt for tomhetHun investerte energi i muligheten for at dette kunne være nok.
Det var som en idé hun hadde dannet seg, et bilde som hjalp henne å forstå hva hun egentlig lette etter og hva hun manglet. En stund skapte det en følelse av sikkerhet fordi det ga et enkelt svar på spørsmålene hun hadde flyktet fra.
I starten fungerte det som en løsning, deretter som en begrensning
Han var nesten perfekt for det hun var. For en person som fortsatt bygde seg selv opp, som fortsatt tvilte, fortsatt håpet, fortsatt trodde at kjærligheten skulle fylle alle tomrommene. Men et forhold som virker perfekt bare fordi det er stille og trygt, er ikke alltid kjærlighet.
En ekte sjelevenn kveles ikke den vanlige sti, men utvidet den. Han var som et kart over den gamle stien, som bare førte til terskelen, ikke forbi den. Han var en match for fortiden, ikke fremtiden.
Hun befant seg ikke ved siden av ham, hun fant seg selv da hun dro.
Hun var ikke lykkelig. Hun var knyttet til ham fordi hun ikke kunne forestille seg hvem hun var uten ham. Det var ikke oppfyllelse, det var nærhetsavhengighetDet var et rom der hun ikke spurte seg selv hva hun ville, men hva hun trengte å være for å være nok.
Han var ikke hennes hjertes kjærlighet. Han var en opplevelse som skjerpet hennes kanter, avslørte hennes sårbarheter og avslørte hvor frykten fortsatt lurte.
Da hun oppdaget seg selv, forsvant betydningen
Etter hvert som hun steg opp fra skyggen hans, etter hvert som hun begynte å tenke på sine behov, ønsker og begrensninger, mistet bildet hans gradvis sin kraft.
Han var ikke hennes hjertes kjærlighet. Det var en lærepenge. Det var et bevis på at noen ganger må alt falle fra hverandre for å skape noe nytt. Det var et øyeblikk, ikke en siste historie.
Sann kjærlighet kommer ikke for å fylle et tomrom.
En ekte sjelevenn leger ikke sår, men forstår dem. De ber deg ikke om å miste deg selv, men styrker personligheten din. De er noen som ikke får deg til å forsvinne, men vokser.
Han var ikke den typen person. Han var ikke et løfte, han var ikke et hjem, han var ikke en retning. Han var en påminnelse om at hjertet hadde mer verdi enn hun trodde. At kjærlighet ikke handlet om å akseptere smuler, men å bygge en helhet.
Det var ikke resten av historien, det var begynnelsen på en forandring
Så det var ingen grunn til anger. Det var ingen grunn til sinne eller tvil. Hvert tap var også en døråpning til noe bedre. Det var et øyeblikk som la grunnlaget for den sanne kjærligheten som kom senere.
Noen ganger må vi gi slipp på illusjoner for å se sannheten.
