Hvor mange ganger har du elsket noen som ikke elsket deg tilbake? Hvor mange ganger har du prøvd, bevist, ventet og håpet? Og når var siste gang du så på deg selv og spurte deg selv: hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor kjemper jeg for noen som ikke kan elske meg?
Hvorfor blir du værende i forhold der du er usynlig, der kjærligheten gjør mer og mer vondt? Kanskje fordi du tror at dette vil forandre seg en dag. Kanskje fordi du er overbevist om at du må gi mer for å fortjene det.
Men noen ganger ligger ikke den største seieren i å holde ut, men i å vite hvordan man skal gå derfra.
Kanskje det ikke var det at du elsket for lite – det var det at du elsket noen som ikke visste hvordan han skulle elske deg tilbake. Du ga, men du forble tom. Og når kjærligheten blir til en kamp der du mister deg selv, er det på tide å spørre deg selv hvem du egentlig gir den til. Og hvorfor.
Det er ikke galt å elske dypt.
Det er feil når dette kjærlighet roterer bare i én retning. Når du gir, men ikke får tilbake. Når du venter på noen som aldri helt når frem til deg. Når du unnskylder enhver stillhet, ignorer ethvert kaldt blikk og dekk ethvert smertefullt gap med tålmodighet.
Kjærlighet er ikke en forespørsel. Det er ikke noe du må be om, bevise eller fortjene. Hvis du må krangle hele tiden, så er det en kamp, ikke et forhold. Og i denne kampen er det du som har på deg rustningen – uten at noen angriper deg.
Du forblir i et forhold der kjærligheten er borte fordi du er avhengig av mulighetene. Med en idé du en gang hørte. Med en versjon av personen som bare eksisterer i dine håp. Du elsker det som kunne vært – ikke det som egentlig er.
Og du går deg vill i denne illusjonen. Du undertrykker det du virkelig trenger. Du tar et skritt tilbake for å være mer aksepterende. Du lider i stillhet fordi du tror at han endelig vil legge merke til deg. Men en som ikke kan elske nå – vil aldri kunne elske deg. Uansett hvor mye du gir.
Hva er det du egentlig leter etter?
Noen ganger kjemper du ikke for en person – du kjemper for en følelse. For at det skal være nok. Å endelig fortjene kjærligheten. Kanskje fordi du aldri mottok det ubetinget. Fordi du alltid måtte gjøre noe for å være verdig. Og det er derfor du nå leter etter bekreftelse i forhold på at du blir akseptert akkurat som du er – uten å måtte bevise noe.
Men du leter etter det på feil sted. Du får ikke ekte bekreftelse fra noen som ikke vet hvordan man elsker deg. Og en kjærlighet der du stadig må gi etter, tilpasse deg og bære byrden selv, vil til slutt ta bort nettopp det du lette etter i den – fred, tilknytning og trygghet.
Du slutter å krangle når du begynner å høre deg selv.
Når du ikke lenger forveksler smerte med kjærlighet. Når du innser at det å forlate ikke er et nederlag, men mot. Mot til å stå opp for deg selv – selv foran de som aldri visste hvordan de skulle elske deg.
Og når du virkelig gjør det – når du sier nok – vil du endelig innse at du prøvde hele denne tiden å bevise noe som aldri var nødvendig. At du ikke var problemet. Problemet var at du kjempet for noen som aldri visste hvordan han skulle elske deg.
Da ber du ikke lenger om at noen skal elske deg. Så velger du selv. Og dette er ikke slutten på kjærligheten – dette er bare dens sanne begynnelse.
