Har du noen gang stått på kanten av noe som kunne vært kjærlighet, men visste innerst inne at det ikke var det? Har du noen gang ventet på noen som fysisk var der, men følelsesmessig lysår unna? Har du noen gang stått foran en dør som alltid var på gløtt, men aldri helt åpen for deg?
Å elske deg var ikke smertefullt slik de viser det på filmene. Det var ingen store argumenter, ingen opprevne brev, ingen høylytte rykte.
Det var som å vente på et tog som alltid lovet å komme, men som aldri var på perrongen. Det var som å holde telefonen i hånden og overbevise deg selv om at du kanskje ville svare i dag.
Men det gjorde du ikke.
Det startet forsiktig, knapt merkbart. Som det øyeblikket når du går i havet og ikke vet når du har gått for langt. Den ene foten på fast grunn, den andre allerede nedsenket i noe dypere, ukjent.
Først var det ord
De smulene du etterlot meg – akkurat nok til å få meg til å tro at jeg var på rett vei. Så kom øyeblikkene. Korte sekunder som fylte meg med en illusjon om at noe ble bygget, at jeg ikke var alene i denne virvelen.
Men illusjonen er ikke bygget. Illusjonen er enten der eller så er den ikke. Og det var jeg som tegnet det i hodet mitt.
Stillheten som skrek høyere enn ord
Jeg kjente det ikke igjen med en gang. Du kan ikke alltid se tomrommet når du står for nært. Først var det fraværet av noe. De øyeblikkene da jeg ville at du skulle snu deg mot meg, men du så alltid bort. Da ble det plass mellom oss. Tilsynelatende liten, men vokser seg større for hver dag.
Du så gjennom meg.
Hendene dine har blitt fremmede. Dine ord? Ordene dine ble alltid nøye utvalgt – aldri for mye, aldri for lite. Nok til at jeg ikke dro, ikke nok til at jeg forble uten tvil.
Kjærlighet det handler ikke om hva noen sier. Kjærlighet er det du føler når ord forsvinner. Og jeg følte - ingenting.
Det morsomste?
Du har aldri lovet noe. Du sa aldri: "Vent, en dag skal vi være sammen." Du sa aldri: "Vær her fordi jeg trenger deg." Det sa jeg til meg selv.
Jeg er overbevist om at du en dag vil innse at alt du trenger har vært rett foran deg hele tiden. Jeg trodde at fotsporene dine en dag ville vende seg mot meg, at du ville si noe som ville bekrefte at jeg ikke bare var en annen i køen.
Men det var jeg
En dag innså jeg rett og slett - du er ikke her med meg. Du var aldri der. Jeg sto stille og snurret rundt deg og trodde du snurret med meg. Men du var bare solen som skinte likt på alle. Ikke noe spesielt, ikke noe annerledes.
Kjærlighet, ekte kjærlighet, har gravitasjon. Den trekker deg inn. Den fyller deg opp. Ikke la deg ligge på kanten, fryse i håp om at noen en dag vil huske at du er der.
Og så – ingenting
Det var ingen åpenbaring. Det var ingen tårer. Det var ingen film som spilte i hodet mitt for å lage et siste klipp. Det var bare én tanke: nok.
Ikke fordi jeg begynner å hate deg. Ikke fordi jeg vil ha hevn. Ikke fordi jeg bryr meg. Men fordi jeg for første gang på lenge stilte meg selv et spørsmål: Er du det jeg vil ha? Eller bare noe jeg har lært å ønske meg?
Og svaret? Det var ikke deg!
Jeg vil ikke si at jeg savner deg. For det gjør du ikke. Jeg savner følelsen av å høre til et sted. Jeg savner illusjonen jeg bygget rundt deg.
Men jeg vet at det kommer noen som ikke bare åpner døren halvveis. Noen som ikke vil sette grenser mellom oss. Noen som ikke lar meg lure på om jeg er nok.
Å elske deg var det ensommeste jeg noen gang har gjort.
