Føler du at alt faller fra hverandre? At du ikke har noen krefter igjen? Ikke let etter svar med en gang. Noen ganger er det nok å bare stå stille. Å innrømme for deg selv – det er vanskelig akkurat nå.
Når den kommer uten forvarsel, knuser den deg ned i grunnvollene. Og der, i støvet av illusjonene dine, står du målløs. Uten vilje. Uten håp. Alt du en gang anså som stabilt smuldrer opp. Og bare ett spørsmål gjenstår: Hva nå?
Når dagene blir tomme
Vekkerklokken ringer, men du rører deg ikke. Ikke fordi du er lat – men fordi ingenting lenger drar deg fremover. Alt virker meningsløst. Maten smaker ikke. Folk som går forbi blir til skygger. Og det er bare én følelse som runger i hodet ditt – tretthet.
Når det indre kompasset er borte
Du har ikke lenger en følelse av hvor du skal. Du vet ikke hva du vil. Selvtilliten din smuldrer opp, steg for steg. Du stoler ikke på deg selv. Du stoler ikke på andre. Alt som en gang var klart er nå en tåkete skygge. Og tanker blir en fiende, ikke en alliert.
I slike øyeblikk trenger du ikke råd. Du trenger et pust. Bare ett – til slutten.
Når du tror du ikke orker mer
Det finnes dager hvor du vil forsvinne. Ikke fordi du egentlig vil dra, men fordi du vil ha fred. Et stille sted uten forventninger, uten skuffelser. Bare et sted hvor du kan eksistere – uten spørsmål.
Dere må komme sammen – ikke fordi dere vil, men fordi dere må.
Ingen frelser kommer. Intet øyeblikk av opplysning kommer. Virkeligheten kommer. Og med den – et valg. Du kan forbli i mørket. Eller du kan begynne å lete etter små ledetråder. Steg for steg. Uten å love noe til verden. Bare til deg selv.
Når du lærer å omfavne smerten din
Ikke benekte det du føler. Smerte er ikke fienden. Det er et tegn på at du lever. At du bryr deg. At den betyr noe for deg. Den omfavner deg som en bølge som nekter å gi slipp, men inni den ligger kraft – hvis du lar den lære deg å puste under vann.
Når du ikke lenger leter etter en vei ut, men en måte å overleve på
Det handler ikke om å vinne. Det handler om å overleve. Det handler om den beslutningen om ikke å gi opp. Å ta ett skritt – lite, uperfekt, men ditt eget. Å innrømme for deg selv at det er greit å bevege seg sakte. Det er greit å være i tårer. Det er greit å leve i stillhet.
Så møter du deg selv igjen.
Et sted mellom fossene, mellom de stille kveldene når du ikke gråter lenger fordi du ikke har flere tårer – venter en ny versjon av deg. Sterkere. Stillere. Mer ekte. Og hun vil ikke spørre deg om du er – ok. Hun vil fortelle deg at det er helt greit, selv om du ikke er det ennå.
Vær tålmodig.
