Du kan ikke gjemme deg og late som om du ikke er ansvarlig for det som skjedde. Du vet godt at avgjørelsen din fikk konsekvenser. Og jeg snakker ikke om idealer, romantiske scenarioer eller krav som ingen kan oppfylle. Jeg snakker om reelle fakta.
Det er lettest å ta et skritt tilbake og late som om det bare var en misforståelse. Det er lettest å si at jeg misforsto ting. Men jeg klarer ikke å akseptere det lenger. Det var handlinger, det var ord, det var konkrete øyeblikk. Det var ikke bare tilfeldigheter, og det var ikke ensidig. Dette er virkeligheten, ikke en historie du kan omforme slik at den passer deg selv.
Jeg oppfant ingenting.
Ikke prøv å overbevise meg om at jeg misforsto. Det var du som tok kontakt. Det var du som åpnet døren og så lukket den uten forklaring. Jeg projiserte ingenting, jeg innbilte meg ingenting.
Jeg var ikke en som diktet opp historier for å fylle et tomrom. Jeg var realistisk. Det var noe mellom oss. Og det er ikke rettferdig av deg å oppføre deg som om det ikke skjedde nå.
Jeg innser at det er lettere å rømme enn å Ta ansvarDet er lettere å tre til side og la andre ta seg av det. Men å være voksen betyr å anerkjenne sin del. Jeg forventer ikke at du skal være enig i alle synspunktene mine. Men jeg forventer at du respekterer at jeg ble såret av dine handlinger.
Det du gjorde var ikke riktig.
Ingenting forringer det faktum at du oppførte deg uærlig. Det handler ikke om ego, det handler ikke om sjalusi, det handler ikke om melodrama. Det handler om ansvar og respekt. Du ledet meg inn i noe du ikke hadde til hensikt å fortsette med. Du skapte en følelse av tilknytning og forsvant deretter. Det var ikke riktig. Det var ikke modent. Og det vil det aldri bli.
Jeg ønsker ikke å korrigere fortiden.
Jeg krever ikke en forklaring. Jeg forventer ikke unnskyldninger av frykt eller plikt. Men jeg forventer ærlighet. Jeg forventer at noen ikke velger en rømningsvei bare fordi den er den enkleste. Så enkelt er det! Jeg forventer bare at du anerkjenner at du påvirket meg. At du utløste noe. At du satte spor. Det er ikke et krav. Det er realiteten.
Jeg aksepterer mitt ansvar.
Jeg løper ikke fra feilene mine. Jeg aksepterer dem. Jeg lærer av dem. Jeg er ikke perfekt. og jeg legger ikke skjul på det. Men i det minste kan jeg stå bak handlingene mine.
Og derfor setter jeg en tydelig grense nå. Ikke fordi du ikke lenger er verdig min oppmerksomhet, men fordi jeg fortjener fred og respekt.
Jeg gleder meg. Ikke fordi det er lett, men fordi det er min avgjørelse. Og det er nettopp forskjellen mellom oss – jeg skammer meg ikke over avgjørelsene mine, og du...
