Noen avganger skjer uten ord. Ingen støy, ingen kofferter, ingen knuste tallerkener. Bare et øyeblikks stillhet der noe sprekker – ikke høyt, men inni seg.
Hun hadde alt, men noe manglet.
Det så perfekt ut på utsiden. Hun hadde en trygg omfavnelse, varme ord, et hjem som åndet av ømhet. Men noe inni henne døde stille. Ikke på grunn av ham, men på grunn av henne selv.. En tomhet begynte å våkne inni henne som hun ikke kunne forklare, og selv om hun levde hver dag med en mann som elsket henne oppriktig, følte hun den ikke lenger slik hun gjorde før.
En rastløshet vokste i henne.
Det var ikke mangel på oppmerksomhet. Blikket hans lette etter henne igjen og igjen, hendene hans holdt henne alltid. Men det var ikke nok for henne lenger. Frykten for å miste seg selv våknet i henne.. Hun følte at hun ikke pustet lenger slik hun pleide, at noe bandt henne, selv om det ikke var noen synlige lenker. Denne uroen vokste dag for dag inntil den ble høyere enn alt annet.
En avgjørelse uten forklaring
Da hun dro, hadde hun ingen siste ord. Det var ingen store konklusjoner, bare en stille avgjørelse. Noen vil si at hun rømte. Hun flyktet fra stillheten inni seg, fra følelsen av at han ikke lenger kan finne seg selv i denne kjærligheten. Med hvert skritt hun tok, etterlot hun seg en bit av hjertet sitt, men hun så seg ikke tilbake.
Kjærligheten har ikke forsvunnet, men den har blitt uutholdelig.
Hun elsket ham fortsatt, men ikke slik hun ønsket. Kjærligheten hennes ble tung, kvelende, asymmetrisk av en følelse av skyld. Hver berøring av ham minnet henne på at hun var utro mot sine egne følelser.. Hun ville ikke lenger spille rollen som partner, selv om en del av henne fortsatt ville det. Og derfor valgte hun stille smerte fremfor høylytt falsk eksistens.
Hva er igjen?
Det hun etterlot seg var et rom med lukten av fortiden, minner som ikke forsvinner med én vask av sengetøyet. Han vil ikke forstå hvorfor hun dro. Kanskje hun aldri helt vil forstå det selv.
Noen ganger er kjærligheten sann, men sjelen er ikke klar. Hun dro da hun burde ha blitt. Og det må hun lære seg å leve med.
