Hvordan helbrede sårene etter avgang til en som betydde alt for deg? Føler du deg også fortapt i minnene som oversvømmer deg nesten hver dag?
Det hender i livet at visse mennesker markerer oss på en slik måte at vi aldri kan glemme dem. Slike mennesker kommer inn i hjertet vårt, setter sitt preg og så, uansett hvor lang tid som går, blir de hos oss.
Det er akkurat slik jeg føler det nå når jeg tenker på deg.
Jeg kan ikke glemme deg
Alt i meg bærer deg fortsatt, navnet ditt er skrevet i hver celle i mitt vesen, og smilet ditt er som et uutslettelig merke på sjelen min.
Hvert øyeblikk vi tilbrakte sammen var spesielt.
Når jeg lukker øynene, kan jeg fortsatt høre latteren din, stemmen din, føle varmen av berøringen din. Det føles som om alle sansene mine er tilført deg. Lukten av deg parfyme det hjemsøker meg i uventede øyeblikk og minner om ordene dine går igjen som en knust plate i hodet mitt.
Noen ganger tar jeg meg selv i å le av noe du sa en gang, som om du fortsatt var her ved min side
Jeg husker de lange kveldene da vi satt sammen og delte sine drømmer, ønsker, håp. Disse øyeblikkene var fylt med en følelse av tilknytning, som om vi var to sjeler som hadde funnet sitt hjem i hverandre.
Øynene dine var et speil der jeg så min refleksjon, mer ekte, mer levende. I dine øyne var jeg den du så - ingen masker, ingen løgner, bare meg.
Hver sang jeg hører minner meg om deg.
Hver melodi er som en mild påminnelse om våre øyeblikk. Musikken vi lyttet til nå følger meg hvert steg på veien, som en konstant følgesvenn av min tristhet og lengsel.
Jeg hører latteren din i vinden som blåser gjennom tregrenene, og Jeg kan se omrisset ditt i skyggene, kastet av stjernene på nattehimmelen. Det er som om du fortsatt er her, et sted i nærheten, men samtidig uoppnåelig, som en drøm jeg aldri kan fange.
Dine ord, dine berøringer, ditt blikk - alt dette er nå bare et minne, men et minne som holder meg i sin omfavnelse og som ikke lar meg gå.
Selv nå, mens jeg skriver dette, Jeg kjenner tårer, som kryper på kinnene mine. Disse tårene er for meg som uuttalte ord, som et ekko av det som var og alltid vil forbli uoppfylt.
Jeg lurer på hvordan en som var så viktig, så dypt innprentet i hjertet mitt, rett og slett kunne forsvinne fra livet mitt.
Hvordan er det mulig at tiden går, men smerten forblir den samme, om ikke verre?
Hver dag prøver jeg å finne styrken til å gå videre, finne en grunn til å smile, til å være glad. Men hvert skritt fremover er vanskelig fordi du ikke er her lenger. Livet uten deg er som et maleri uten farger, som en sang uten melodi.
Jeg vet at jeg må finne en måte å komme meg videre på, men noen ganger føles det som om den stien er dekket av usynlige hindringer som jeg ikke kan overvinne.
Jeg prøver å huske hvem jeg var før du kom inn i livet mitt, men alt jeg ser er ansiktet ditt, smilet ditt, øynene dine. Alt jeg er nå er en refleksjon av det vi var sammen. Du lærte meg å elske, du lærte meg å være modig, du lærte meg å drømme.
Og nå som du er borte, virker det som om alle disse leksjonene har blitt smertefulle påminnelser om ditt fravær.
Noen ganger lurer jeg på om det hadde vært lettere hvis jeg aldri hadde møtt deg, men samtidig vet jeg at det ville Jeg ville ikke vært den personen jeg er i dag uten deg.
Ditt fravær har lært meg hvor verdifulle øyeblikkene vi tilbringer med de vi elsker er.
Hun lærte meg at vi skulle verne om hvert sekund, hvert ord, hvert smil, for vi vet aldri når det bare blir et minne. Og selv om smerten er enorm, er jeg takknemlig for alt vi hadde, for alt du ga meg.
Jeg lever med minner om deg fordi jeg ikke kan glemme deg.
Jeg bærer deg i hjertet mitt, som en dyrebar skatt som jeg ikke kan gi slipp på. Og selv om det gjør meg vondt at du ikke lenger er her, vet jeg at du alltid vil være en del av meg, en del av hjertet mitt, en del av sjelen min. Din kjærlighet var en gave som jeg vil bære med meg resten av livet.
Jeg kan ikke glemme deg fordi du var min verden, mitt alt
Og selv om denne verden er full av skygger nå, vil jeg alltid være takknemlig for lyset du brakte inn i livet mitt. Hver dag prøver jeg å finne styrken til å fortsette, leve videre, men jeg vil alltid bære minnet om deg som den vakreste delen av meg.
Når jeg ser på fremtiden, vet jeg at du alltid vil være en del av tankene mine, en del av drømmene mine. Jeg kan kanskje aldri glemme deg, men jeg har lært at det er greit.
Og så vil jeg gå fremover, med deg i hjertet mitt, med minnene dine som lyset som vil lede meg gjennom de mørke dagene. Jeg kan ikke glemme deg, men det betyr bare at du virkelig var spesiell, at vår kjærlighet var ekte. Og for det vil jeg alltid være takknemlig.
