Hvordan er det mulig at du er her, men jeg ikke føler deg? Hvorfor mister ordene dine vekten sin selv når jeg hører dem? Hvorfor blir nærhet til avstand, selv om det ikke er et eneste skritt mellom oss? Når du står foran meg, virker det som om jeg ser gjennom deg. Hvor har du blitt av, selv om du aldri dro?
Vi våkner i samme seng, men følelsen av nærhet forsvinner. Du berører meg, jeg bryr meg ikke. Ikke fordi jeg ikke elsker deg – men fordi det er en tomhet skjult mellom berøringene våre som du ikke lenger kan fylle.
Du så på meg en gang, og jeg visste at du så meg. I dag ser vi forbi hverandre, som om vi leter etter noe som ble etterlatt.
Jeg savner ikke kroppen din. Jeg savner følelsen av å ha deg som samtalepartner. Å være min allierte. Å være den som virkelig forstår meg før jeg i det hele tatt ytrer en tanke. Nå sitter vi ved siden av hverandre som fremmede. Jeg forteller deg om dagen min, og du nikker, uten å lytte.
Du svarer, uten interesse, uten spørsmål. Jeg sitter ved siden av deg og skriker innvendig etter din oppmerksomhet. Ikke etter komplimenter. Ikke med store ord. Bare med følelsen av at du er her – med meg, ikke bare ved siden av meg.
Berøringer uten mening
Du holdt en gang hånden min som om jeg var noe dyrebart. I dag holder du ikke hånden min lenger. Du er bare der. Kysset vi utveksler før leggetid har blitt en avkrysningsliste på listen vår.
Og det er vanskeligere hver gang. Fordi jeg vet hvordan det var før. Din omfavnelse omfavner meg ikke lenger., men den glir over skuldrene dine. Du pleide å kjenne meg som ditt eget pust. I dag spør du meg hva som er galt bare når jeg trekker meg helt inn i meg selv.
Vi ble fanget i en rytme som ikke la merke til oss. Alt vi gjør er riktig. Vi lager mat, vi deler gjøremål, vi diskuterer planer. Men mellom linjene i disse gjøremålene Det er ingen flere følelser. Det er bare samarbeid.Ingen mer forbindelse.
Jeg vil ha mer enn det. Jeg vil ha et blikk som stopper opp på meg. Et ord som berører meg. Et øyeblikk som varer. Og jeg vet at det fortsatt er deg – deg. Men det er som å bytte ut hjertet ditt med en timeplan. Alt går knirkefritt, men uten et ordentlig slag. Jeg vil ikke ha et forhold som vi opprettholder fordi «det er så riktig». Jeg vil at du skal berøre meg med sjelen din igjen.
Tretthet uten ord
Jeg er ikke ute etter drama. Jeg trenger ingen forklaringer. Bare ærlighet. Bare et øyeblikk til å se meg inn i øynene og innrømme at du også føler at noe faller fra hverandre. At stillheten mellom oss ikke lar deg være likegyldig. At du innser hvor ofte Du går inn i dine egne tanker i stedet for å bli hos meg. Jeg savner gnisten. Jeg savner den stemningen vi hadde da alt var nytt, men ingenting kunstig. Og jeg vil ikke tilbake til begynnelsen – Jeg vil fortsette.Men hvis du ikke lenger er en del av denne historien, vær modig nok til å innrømme det.
Jeg vet at du fortsatt er her – men hvor er du?
Jeg savner deg. Ikke når du er på jobb. Ikke om natten når du sover. Jeg savner deg under en setning... Under en pause i samtalen. Under kjøreturen, når vi er stille. Det er da jeg føler mest at du ikke lenger er her.
Kanskje vi fortsatt har en sjanse. Men ikke hvis vi tier stille. Ikke hvis vi bare prøver å være «greia». Ikke hvis vi leker et par mens vi mister oss selv.
Men hvis du allerede er borte, så stå i det minste ikke foran meg som en illusjon lenger. La meg savne deg på ordentlig, ikke i ditt nærvær!
