La oss tenke at vi er som et tre i en storm? Vi bøyer oss, men vi knekker ikke. Livet kaster oss rundt, men samtidig gir det oss muligheten til å tilpasse oss, vokse til noe mektig. Men gir vi oss virkelig tid? Hvorfor forventer vi å blomstre umiddelbart etter stormen?
personlig vekst
Jeg er en kvinne. Å være kvinne er ikke bare en rolle, men en hel rekke følelser, følelser og kontraster. Det er kunsten å kombinere ømhet og fasthet, kjærlighet og klokskap, lidenskap og hensikt. Vi er myke, men ikke svake. Sterk, men ikke urokkelig. Vi elsker vilt, og med den visdommen som livserfaring bringer. I en verden der vi forventes å velge det ene eller det andre, beviser vi at vi kan bære begge sider – myke og sterke – som en refleksjon av ekte femininitet.
Har du noen gang lurt på hvordan det ville vært hvis du hver gang du står overfor en viktig avgjørelse kunne vurdere dens innvirkning på fremtiden din nøyaktig? Hva kan 10-10-10-regelen gjøre for deg?
Når lyset slukkes, når dørene lukkes og stemmene rundt deg stille, er du den eneste som er igjen. Hvem er du? Ikke den andre ser, ikke den som bærer masker, men den virkelige deg. Hvem er du når det ikke er observatører, når det ikke er noen forventninger, når det ikke er regler?
Nyttår er en mulighet. En mulighet til å legge bak seg det som holder deg tilbake og omfavne alt som perfeksjonerer deg.
Når var siste gang du følte at alt var i orden? At det ikke er noe å endre, ingenting å oppnå, ingenting å fikse?
Hvordan aksepterer du øyeblikket når noen som sto deg nær bare forlater? Når han lukker døren og etterlater seg tomhet, stillhet? Det er kanskje ikke fornuftig å lete etter svar med en gang. Kanskje avgangen som virker som slutten faktisk er en begynnelse som du ikke forstår ennå. Noen ganger er det tapene som leder oss dit vi bør gå.
Lurer du på hvorfor alt noen ganger faller fra hverandre til tross for vår beste innsats? Hvorfor overrasker livet oss når vi minst venter det?
Hva er mer vondt - sannheten som svir i hjertet, eller løgnene som i det stille tærer på tilliten? Kan et forhold overleve hvis alt du ønsker er sannheten, men alt du får er unnskyldninger og tomme ord?
Du har kanskje brukt år på å tro at innsatsen din ikke er nok, at drømmene dine er for store og sårene dine er for dype. Men hva om du tar feil?
Noen ganger ser det ut til at livet blir for mye. Det er dager da jeg heller vil sende en forespørsel til universet: "Unnskyld meg, kan jeg ha en dag uten kaos? Bare en, takk." Men nei, universet har helt klart andre planer. I stedet for våpenhvile får jeg internett-blackout, sølt kaffe og følelsen av at livet byr på meg utallige utfordringer.
Hva er lykke? Er dette øyeblikket du oppnår noe stort? Når noen du elsker klemmer deg? Når du stopper opp et øyeblikk og føler at verden, til tross for alle dens ufullkommenheter, er magisk?