Jeg har lenge trodd at ekte kjærlighet betyr å holde ut. At hvis du er tålmodig nok, hvis du prøver hardt nok, hvis du gir nok av deg selv, vil alt ordne seg. At ting blir bedre en dag, at du en dag vil se hvor mye du betyr for meg og elsker meg slik jeg elsket deg.
Samarbeid
Er noen av meldingene du mottar forvirrende og følelsesmessig drenerende? Narsissister er beryktet for å bruke tekstmeldinger som et verktøy for manipulasjon.
I langvarige forhold hender det ofte at partneren glemmer de små oppmerksomhetene som kom spontant i starten av forholdet. Men det er nettopp disse små tingene, som en uventet klem, et oppriktig kompliment eller en vilje til å lytte, som har størst kraft. De er de gnistene som mange savner etter mange år, og som kan blåse nytt liv i et forhold.
Har du noen gang lurt på om det er fornuftig å gi noen en ny sjanse? Lurer du på hva - hvis... ?
Hvorfor gjør kjærlighet noen ganger så vondt for oss? Er det ikke kjærlighet som skal gjøre oss glade, løfte oss opp og koble oss sammen? Kjærlighet gjør ikke vondt!
Noen ganger setter livet punktum der vi ville ha komma, og det er helt greit.
Kjærlighet kan være fantastisk, men også en grusom lærer i tålmodighet. Har du noen gang lurt på hvorfor du venter på at en mann skal bestemme seg? Å vente på kjærlighet som aldri kommer er en av de mest smertefulle illusjonene vi faller inn i når vi ikke lytter til sannheten hjertet vårt har hvisket til oss i lang tid.
Noen ganger leverer ikke livet det du ønsker, men det du trenger? Ja, han, han var alt jeg trengte!
Føler du noen gang at minnene er mer levende enn øyeblikkene du opplever akkurat nå? Å holde seg et sted mellom «farvel» og «fortsett», som i en sang du synger om og om igjen? Hvorfor følger ikke hjertet logikken?
Det hele begynner med løftet om evigheten – at han vil forbli, uansett hva. Men noen ganger lukkes døren uten å si farvel, og etterlater seg et tomrom som du fyller med håp om at han kommer tilbake. Hva hvis det ikke er det?
Hva vil det si å elske? Er det en avgjørelse eller et øyeblikk hvor alt faller sammen og settes på nytt samtidig?
Har menn virkelig en følelsesmessig avstand fra sin første kjærlighet, eller bærer de den innover seg som en usynlig del av identiteten deres?