Første gang du såret meg, ble jeg. Hvorfor vedvarer vi der vi blir såret igjen og igjen?
Svaret ligger i frykt. Frykt for tomhet, frykt for det ukjente, frykt for å miste det som en gang var vakkert. Men er det ikke et reelt tap å glemme hvor dyrebare vi er for oss selv?
Alle fortjener en kjærlighet som løfter dem opp, ikke en som spiser dem opp fra innsiden. Men vi lar ofte frykten for det ukjente holde oss i forhold som ødelegger oss.
I stedet for å velge frihet, velger vi fortrolighet. I stedet for å dra, blir vi. Hvorfor?
Fordi vi tror at håp er sterkere enn virkeligheten.
Da du såret meg første gang, burde jeg ha forstått det kjærlighet betyr ikke lidelse. I stedet for å stole på følelsene mine, trodde jeg på dine tomme løfter. Jeg trodde du ville forandre deg, at denne smerten bare ville være en prøvelse vi måtte tåle. Men hver rettssak var bare et nytt sår.
I øyeblikk av skuffelse sa jeg til meg selv at jeg måtte holde ut. Den kjærligheten er verdt å kjempe for. Jeg så ikke sannheten – at det ikke var jeg som trengte det, men du. Du bør bevise at jeg er viktig for deg. I stedet bar jeg tyngden av forholdet på mine skuldre.
Når du såret meg andre gang
Du bør kjenne igjen mønsteret. Løfter uten handling var bare ord som lød i tomrommet. Men likevel holdt jeg på. Jeg ville ikke tro at noen jeg stolte på kunne ta meg retten til å skade meg.
Jeg overbeviste meg selv om at kjærlighet ville være sterkere enn din likegyldighet. Jeg glemte at kjærlighet ikke er en konkurranse i tålmodighet. Kjærlighet skal være gjensidig, full av respekt og forståelse, ikke smerte som vi rettferdiggjør med vakre øyeblikk.
I stedet for å beskytte meg selv, holdt jeg på. Jeg var redd for å innrømme at jeg mistet meg selv. Jeg trøstet meg med tankene om at dette var en del av forholdet. Men det var ikke sannheten – det var et bedrag jeg tillot.
Da du såret meg tredje gang, visste jeg at jeg var i ferd med å bli en fange av min egen frykt
Jeg var redd for å si fra, sette grenser, si at nok er nok. I stedet lot jeg deg nok en gang krysse en linje som burde vært satt for lenge siden. Stillheten jeg opprettholdt var høyere enn noe skrik jeg noen gang hadde holdt inne.
Din berøring, som jeg en gang assosierte med sikkerhet, har blitt kaldt og ufølsomt. Ordene du brukte for å overbevise meg om at du brydde deg, ble bare et ekko av handlingene dine - tomme, falske og uoppriktige. Det var første gang jeg tillot meg selv å virkelig se på meg selv.
Hvem har jeg blitt? Og hvorfor tillot jeg det?
Svaret var enkelt: fordi jeg var fortapt. På grunn av deg begynte jeg å tvile på meg selv, min verdi og hva jeg fortjener. Men det jeg lette etter hos deg – støtte, kjærlighet og respekt – måtte jeg finne i meg selv.
Hvorfor dro jeg ikke før? For jeg løy for meg selv. Jeg løy for meg selv at du ville forandre deg, at du ville oppfylle løftene dine for en gangs skyld. Jeg løy for meg selv at kjærlighet kan fikse deg. Men kjærlighet er ikke et verktøy for å fikse noen som ikke vil ha det i utgangspunktet. Kjærlighet skal være et sted for vekst, ikke en slagmark der vi påfører sår.
Jeg overbeviste meg selv om at de sjeldne øyeblikkene med ømhet var nok til å rettferdiggjøre all smerten. At dine sporadiske ord om bekjennelse og omvendelse kan helbrede meg. Men det gjorde de ikke. De var bare et plaster for sår som åpnet seg igjen og igjen.
Jeg innså at jeg aldri vil forandre deg, men jeg kan forandre meg selv. At jeg fortjener å leve et liv uten konstant smerte og skuffelse. At kjærligheten som tærer på deg ikke er kjærlighet – det er en felle du selv har laget.
Jeg dro. For første gang på lenge følte jeg at jeg levde
Tårene som rant nedover ansiktet mitt var ikke tårer av nederlag, men tårer av renselse.
Avgangen var ikke lett. Han var stille og tung, men han var nødvendig. Da jeg lukket døren bak meg, hørte jeg hjertet mitt, som var slitent, men fritt. Jeg begynte sakte å forstå at det er jeg som kan sette grenser. Jeg er den som kan bestemme hvem som kan komme inn i livet mitt og hvem som ikke kan.
