Hvorfor holder vi med folk som ikke respekterer oss nok? Hvorfor lar vi oss selv bli tynget av fortiden om og om igjen i stedet for å gå videre? I dag er jeg ferdig med dette kapittelet.
Jeg lette lenge etter grunner til å bli. Jeg er lenge rettferdiggjorde handlingene dine, dine ord, din stillhet. Alt jeg ønsket var kjærlighet.
Det var dager da jeg fortsatt trodde på oss, da jeg trodde fremtiden vår var lys og full av muligheter. Jeg lurte på hva annet jeg kunne gjøre for å få det til å fungere for oss. Jeg trodde at hvis jeg tålmodig nok, forståelse og utholdende, kan du endelig se hvor mye jeg kan gi deg. Men årene gikk, og hver ny dag overbeviste meg om at jeg levde i en illusjon.
Hvor mange ganger har jeg utsatt min lykke på grunn av deg?
Hvor mange ganger har jeg lukket øynene for sannheten, bare for at jeg ikke skal miste ideen jeg skapte om oss? For mange ganger. Jeg fokuserte så mye på dine behov, din frykt og dine ønsker at jeg helt glemte meg selv.
Lenge trodde jeg at jeg måtte redde deg, at det var min kjærlighet som ville forandre deg. I dag vet jeg at det ikke er sant.
Ingen kan redde en annen hvis de ikke vil. Ingen kan fylle tomrommet i andres hjerte med mindre de er villige til å åpne døren selv.
Jeg lever ikke lenger for din godkjenning
Jeg skjønte endelig at jeg ikke er her for å glede deg. Jeg er ikke her for å bevise min verdi med endeløs innsats som du ikke engang legger merke til. Jeg er her for å leve livet mitt for å finne flaks og sans for dine måter.
Din likegyldighet hun lærte meg hvor verdifull oppmerksomhet er. Din stillhet hun lærte meg viktigheten av ærlig kommunikasjon. Din avstand hun viste meg at jeg er nok alene – og at jeg fortjener mer.
Dette øyeblikket er et vendepunkt for meg. Ikke mer sinne, ikke mer tristhet, bare klarhet. Jeg ser sannheten jeg har vært redd for så lenge. Denne sannheten er enkel: historien vår nærmer seg slutten, og det er helt greit.
Jeg stenger dette kapittel. Ikke fordi jeg hater deg, men fordi jeg endelig gjorde det lærte å elske meg selv.
