Hvorfor ender jeg alltid opp alene? Hvorfor er det slik at hver gang jeg prøver å ha et dypt forhold, feiler noe inni meg?
Jeg sitter stille og tenker. Hvorfor slutter hvert forsøk på et forhold før det virkelig tar av? Jeg vet at problemet ikke ligger hos andre. Det er ikke hos dem som dro, og heller ikke hos dem som ønsket å bli. Problemet ligger et sted i meg. Jeg kan ikke være i et forhold. Det er en tanke som følger meg som en skygge.
Jeg føler meg engstelig hver gang noen nærmer seg
Tankene mine lurer på om jeg blir god nok, om jeg vil skuffe, eller om jeg kommer til å bli såret igjen. Disse tankene skyller over meg og jeg setter opp vegger før noen har en sjanse til å komme i nærheten. Ironisk nok lengter jeg etter nærhet, men frykter det samtidig. Denne indre konflikten er som en knute jeg ikke kan løse.
Noen ganger var jeg sikker på at jeg rett og slett ville finne kjærligheten. Det virket for meg som om det ville skje av seg selv – som i historiene hvor man møter den rette personen og alt faller på plass. Men med årene innså jeg det kjærlighet krever mer. Det krever sårbarhet, tillit og åpenhet. Og disse tingene er de vanskeligste for meg.
Jeg bærer spor av tidligere erfaringer dypt inne i meg
Disse sårene minner meg hele tiden på at det ikke alltid er trygt å åpne hjertet mitt. En av mine første forelskelser endte i stillhet – ingen forklaring, ingen avslutning. Jeg tenkte lenge på hva jeg gjorde galt, og klandret seg selv for hans avgang. Denne følelsen følger meg den dag i dag. Jeg frykter at jeg blir skuffet igjen eller, enda verre, at jeg blir den som skuffer.
Noen ganger er den vanskeligste delen å innrømme at jeg kanskje ikke engang vet hva det vil si å være i et ekte forhold. Jeg vet hvordan jeg skal vise kjærlighet, hvordan gjøre noen glade et øyeblikk, men hvordan skaper du et varig bånd? Her er jeg ledsaget av en følelse av å ikke vite. Kanskje var jeg alltid mer fokusert på hva andre trengte og vurderte aldri egentlig hva jeg trengte selv.
Hver gang jeg engasjerer meg i noe nytt, føles det som om jeg spiller den samme historien på nytt
Først spenning og forventning, så frykt og tvil, som får meg til å løpe. Å stikke av fra nærhet, fra muligheten for at noen virkelig skal bli kjent med meg. Noen ganger skammer jeg meg over å innrømme at jeg vil ha kjærlighet, men jeg vet ikke hvordan jeg skal beholde den.
Jeg vet det er greit hvis jeg ikke vet alt med en gang. Ingen er født med forholdsinstruksjoner. Det som teller er viljen til å lære. Jeg begynte å stille meg selv spørsmål: Hvorfor er jeg redd? Hva vil jeg egentlig? Jeg innser sakte at nøkkelen til et forhold ikke er perfeksjon, men ærlighet.
Da jeg spurte meg selv hvorfor jeg ikke vet hvordan jeg skal være i et forhold, innså jeg at svaret ligger i meg. Hvis jeg ikke lærer å elske og akseptere meg selv, vil jeg alltid tvile på andres kjærlighet. Kjærlighet er ikke perfeksjon – kjærlighet er en prosess. Og den prosessen begynner for meg akkurat her, akkurat nå.
Jeg vet at jeg fortsatt har mye å gjøre. Jeg trenger å lære å bygge relasjoner skritt trinn for trinn, vær tålmodig med andre og med deg selv. Men nå forstår jeg at dette ikke er et tegn på fiasko. Det er et tegn på vekst. hvert øyeblikk når jeg tillater meg selv å være sårbar, er det en seier. Og kanskje en dag skjønner jeg at jeg tross alt kan være i et forhold. Inntil da fortsetter jeg denne reisen – sakte men sikkert.
