Nå er du en fremmed, men da jeg møtte deg, virket det som om hele verden plutselig ga mening. Du var som et lys som lyste opp alle de mørke hjørnene av sjelen min. Hvert øyeblikk vi tilbrakte sammen var fylt av latter.
Jeg trodde da at jeg hadde funnet noen som forstår meg, som aksepterer meg som jeg er, og som aldri vil forråde meg. Jeg var overbevist om at jeg hadde funnet min sjelevenn.
Da jeg begynte å avsløre mine dypeste tanker og følelser for deg, følte jeg meg sårbar, men samtidig frigjort. Tilliten jeg hadde til deg var uendelig. Jeg trodde at du alltid ville være ved min side, uansett hva. Det var som om hun åpnet døren til sjelen sin og inviterte deg inn.
Men livet har sine egne planer og tester oss ofte på måter vi ikke kan forestille oss.
Du ble plutselig annerledes
Samtalene ble kortere, blikket ble kaldt, latteren mindre ekte. Først lukket jeg øynene, jeg ville ikke tro at forholdet vårt var i endring. Men sakte måtte jeg akseptere sannheten – vår tillit – forholdet falt fra hverandre.
Smerten jeg kjente ved erkjennelsen av at vi begynte å bli fremmede var umålelig. Det var som om min verden raste sammen. Men etter hvert skjønte jeg at ingen kunne hjelpe meg bortsett fra meg selv.
Jeg begynte å fokusere på de tingene som gjorde meg glad, på menneskene som sto ved siden av meg. Jeg innså at jeg ikke trenger noen andre for å være hel. Smerten jeg kjente fra sviket ditt avtok sakte forvandlet til styrke, til en uvurderlig opplevelse.
Jeg innså at oppførselen din ikke definerer meg. Mine hemmeligheter er en del av meg, men de definerer ikke hvem jeg er. Du kan bære disse hemmelighetene, men du kan ikke bære min styrke og min vilje til å leve.
Hver slutt bringer en ny begynnelse
Dette ga meg muligheten til å gjenoppdage meg selv, bygge nye relasjoner på et fastere grunnlag. Jeg lærte hvor viktig det er å være tro mot meg selv, hvor viktig det er å ikke miste identiteten min i jakten på kjærligheten.
Selv om jeg ble dypt såret av sviket ditt, er jeg takknemlig på en måte.
Takknemlig Jeg er for leksjonene jeg har lært, for styrken jeg har oppdaget i meg selv. Jeg lærte å tilgi – ikke deg, men meg selv. Jeg tilga meg selv for å stole på deg, for å elske deg betingelsesløst. Jeg tilga meg selv for mine feil og frigjorde meg derved fra fortiden.
Nå som du bare er en fremmed, ser jeg tilbake på fortiden vår med blandede følelser. Smerten er borte, alt som er igjen er minner som minner meg om hvor langt jeg har kommet. Hvert skritt, hver tåre, hver tanke var en del av reisen som brakte meg til dette øyeblikket.
Hver slutt er en ny begynnelse, enda bedre, enda vakrere - full av kjærlighet og lykke. Tror på det!!! Farvel fremmede!
