Introduksjon: Hvor mange ganger har du blitt lært at stillhet viser styrke? Ja, hvis noen sårer deg, bør svaret ditt være stille, verdig, nesten heroisk? Men hva om jeg fortalte deg at det ikke alltid er riktig? At du ikke alltid trenger å være den "større mannen" når hjertet ditt hamrer over smertegrensen. At du har rett til å kjempe, rope og kreve respekt. Dette kan være en ny tanke for deg, men... prøv det. Gi ditt sinne en stemme, gi din smerte en form.
Livet overbeviser oss om at vi hele tiden må bevare freden. «Ikke reager», sa de. «Vær en bedre person», gjentok de stadig, som om det var den eneste måten å beholde din verdi. Men det er noe fryktelig galt med denne meldingen. Stillhet er ikke alltid en dyd, spesielt når følelsene dine blir tråkket på. Når noen krysser grensene dine, reis deg opp. Ikke flere sammenbitte tenner, ikke mer å gi etter for "fred". Nok er nok.
Vi befinner oss ofte i situasjoner i livet hvor vi forventes å la ting gli forbi – som vann over en stein. "Åh, hva skal du gjøre," sier de. "Vi gjør alle feil." Men hvem ga dem retten til å bestemme når smerten min er berettiget? Hvorfor skal jeg alltid sette meg selv i rollen som den som sluker alt mens andre nyter komforten av min stillhet?
Når noen sårer deg, fortjener du å sette stemmen din foran høflighet. Noen ganger er det greit å bytte godhet mot hardhet hvis du setter en grense. Hvorfor? Fordi din verdighet ikke er opp til forhandling. Å være den "større mannen" kan være ekstremt utmattende når det forventes at du konstant gir, konstant tilgir. Ta et øyeblikk og tenk: er det verdt det?
Jeg husker øyeblikket da jeg først bestemte meg for å bryte denne onde sirkelen. Det var nesten befriende. Stemmen min, tidligere låst et sted dypt inne i meg, fant plutselig veien. Og han var ikke stille. Den var kraftig fordi den ga uttrykk for smerten som hadde samlet seg opp gjennom årene. Kanskje svaret mitt var for rått, for intenst for noen som ventet bare enda et av mine tause "det er greit, ikke bekymre deg". Men det var ikke riktig. Og jeg fikk nok.
Misforstå meg rett – jeg tar ikke til orde for konstant konflikt eller sinte utbrudd. Langt ifra. Men poenget mitt er at du ikke fortjener å alltid være den personen som feier ting under teppet mens du syder inni deg. Du fortjener å bli hørt. Du fortjener å beskytte ditt hjerte og din sjel, selv om det betyr at du en dag vil bli sett på som en "dårlig person" i øynene til de som er såret av sannheten.
Mange ganger tenkte jeg på hva som ville ha skjedd hvis jeg hadde vært stille. Ville det vært enklere? Vil du beholde flere venner? Kanskje. Men vennskapene som bare overlevde fordi jeg spilte den bedre personen hele tiden, var ikke vennskap jeg ønsket å beholde. De var giftige forhold der en person hele tiden tok og den andre ga. Det er ikke noe galt med gjensidig tilgivelse, men når noen gjentatte ganger har tråkket deg på beina, er det ingen vits i å vente på en unnskyldning som aldri kommer.
Det er derfor jeg sier til deg: når du er såret, ikke alltid ta den enkle veien ut. Noen ganger er det vanskeligere å skrike, vise tenner, men det er din rett. Ikke la dem ta fra deg verdigheten din under dekke av "fred". Du er viktig. Dine grenser er viktige. Og hvis det krever litt kaos, så får det være.
Så neste gang noen dytter deg over kanten – ikke alltid spill helten i stillhet. Si din mening, skrik din. For noen ganger når du avviser den "høyere veien" finner du bare din egen vei.
