Du var borte da verden ble til stillhet og mørke. Du dro akkurat da jeg trengte nærhet mest. Hvorfor? Spørsmålet har ingen umiddelbare svar, men det åpner opp rom for refleksjon. Dette rommet var tomt lenge, men det var i denne tomheten at noe nytt begynte. Fra fravær ble styrke født. Fra stillhet ble en stemme formet. Fra forlatelse oppsto en uavhengighet, som i dag ikke trenger bekreftelse utenfra.
Du var ikke der da frykten lammet meg og da nettene var lengre enn dagene. Det var da jeg virkelig forsto for første gang hvor høyt mørket kan være når det ikke er noen til å stilne det. Jeg ble alene med tankene mine, med rastløshet og lyden avspørsmål uten svar... Men det var i denne stillheten at noe avgjørende skjedde. Fordi du lot meg være alene med mørket, lærte jeg å gå uten kartet ditt.
Jeg lærte å lytte til mine egne fottrinn, å stole på sin egen dømmekraft og finne veien til meg selv uten andres veiledning. Ensomhet var ikke en gave, men det var en lærer som ikke kjente nåde. Den trøstet meg ikke, den gjorde ikke veien min lettere, men den formet meg.
Jeg kunne bare stole på meg selv.
Da jeg trengte en hånd å holde, var det ingen. I stedet ble jeg tvunget til å søke støtte i meg selv, der jeg ikke hadde visst eller ønsket å se den før. Smerten som fulgte med forsvant ikke over natten. Den var vedvarende, stille og krevende, men den lærte meg noe viktig: hvordan jeg skulle roe meg ned uten andres trøst og hvordan lege sår uten ytre løfter.
Denne prosessen var ikke rask, men den var pålitelig. Fra hjelpeløshet ble hun sakte født indre stabilitetJeg innså at makt ikke alltid er høylytt, og at den oftest fødes der det ikke er noen igjen til å erstatte den.
Egoisme var ditt andre navn
Du var ikke der da jeg slet, men ditt fravær viste meg sannheten om deg selv. Du avslørte hvor ofte du ser bare dine egne behov og hvor sjelden forstår man smerte man ikke har opplevd. Denne erkjennelsen var ikke lett, men den var nødvendig.
Det lærte meg å skille mellom tomme ord og ekte handlinger, mellom løfter og tilstedeværelse. Det lærte meg å bygge relasjoner på et klart grunnlag, uten illusjoner og uten behov for å bevise min verdi for de som ikke er klare til å se det.
Stillhet ble veien
Da jeg ikke kunne stole på deg, lærte jeg å stole på seg selvJeg lette etter svar i meg selv, løste gåter uten hjelp. Du forsvant ikke fra historien min, men du ga den utilsiktet dybde. Du viste meg alt riktig ved å ikke vise meg noe.
Jeg fant klarhet i stillheten. Jeg lærte å skille mellom støy og essens, mellom det som gjør vondt og det som helbrederStillheten var ikke tom, det var et rom der jeg endelig kunne høre meg selv.
Jeg sluttet å vente. Jeg sluttet å tro at noen andre ville komme og gjøre det. rekkefølge i mitt kaos.
Siden den gang vet jeg noe veldig enkelt: hvem som blir værende når det ikke er lett, og hvem som forsvinner når det blir alvorlig. Du kan ikke lese denne kunnskapen i en bok, og ingen kan hviske den til deg. Den kommer bare gjennom erfaring.
I dag søker jeg ikke lenger bekreftelse, forklaringer eller unnskyldninger. Jeg søker bare tilstedeværelse. Og hvis det ikke finnes noen, går jeg videre.
Fra tomhet vokste styrke. Fra smerte, forståelse. Og fra tap, noe permanent – en annen meg.
