Jeg har lenge trodd at ekte kjærlighet betyr å holde ut. At hvis du er tålmodig nok, hvis du prøver hardt nok, hvis du gir nok av deg selv, vil alt ordne seg. At ting blir bedre en dag, at du en dag vil se hvor mye du betyr for meg og elsker meg slik jeg elsket deg.
Men sannheten var en annen. Kjærligheten jeg kjente var ikke den typen som helbreder. Det var hun som såret. Og jo hardere jeg prøvde, jo mer mistet jeg meg selv.
Å bli værende gjorde meg mer vondt enn å dra.
Kjærlighet skal ikke skade – i hvert fall ikke hele tiden.
Jeg sier ikke at alt må være perfekt. Kjærlighet er ikke alltid lett. Men hvis du hver dag må overbevise deg selv om at det er verdt det, hvis du gråter mer enn du ler, hvis du tviler mer enn du tror, hvis du lengter mer enn du føler... så er det ikke kjærlighet.
Jeg ble lenge fordi jeg var redd tomheten skulle bli for stor etter deg. Jeg var redd for følelsen av tap. Jeg var redd for at jeg ikke lenger ville være hel uten deg.
Og så dro jeg.
Da jeg forlot deg, så jeg meg endelig i speilet.
Jeg har vært borte i deg lenge. I det hun kunne være. I det jeg ønsket å eksistere. Men da jeg ble alene, så jeg meg selv for første gang på lenge.
Jeg så hvor mye kjærlighet jeg ga til noen som ikke kunne motta den. Jeg så hvor mange netter jeg tilbrakte i tårer fordi jeg trodde jeg ikke var nok. Jeg så hvor mye av meg selv jeg hadde ofret for noe som aldri var riktig.
Og da jeg skjønte det, var jeg ikke lenger redd.
Jeg er ikke lenger redd for å være alene. Jeg er redd jeg går meg vill igjen.
Jeg er ikke lenger redd for å være alene. Jeg er ikke lenger redd for tomrommet etter deg, for jeg vet at jeg kan fylle det selv. Jeg er ikke lenger redd for å dra fordi jeg vet at dette var begynnelsen, ikke slutten.
Min største frykt burde vært at jeg skulle bli og fortsette å gå meg vill i noe som ødela meg.
Jeg vet nå at ekte kjærlighet ikke krever at jeg gir opp meg selv. Og at kjærligheten jeg lette etter ventet inni meg hele tiden.
Dette er en kjærlighet jeg aldri vil forlate igjen.
