Kanskje jeg løy for deg da jeg sa at jeg tilga deg (personlig tilståelse)

Jeg innså at sår gror bare når du ikke er der. Når stemmen din ikke lenger er i hodet mitt. Bare når du er langt unna, for hver gang jeg ser deg, er du det, kan jeg ikke la være å lure på hvorfor og hvordan?

Hvordan kunne du gjøre alt du er? Hvorfor føler du deg ikke skyldig for at du forlot meg da jeg trengte deg som mest? Hvordan tør du se meg i øynene når vi møtes? Er du grunnen til arrene mine? Hvordan kan du be meg glemme det som var med et smil?

Hvordan kan du forvente at jeg skal åpne hjertet mitt for deg igjen etter at du har trampet på det og knust det i stykker om og om igjen? Hvordan kunne du fortsette med livet ditt som om ingenting hadde skjedd?

Du ba om unnskyldning først etter at unnskyldningen din ikke lenger betydde - ingenting. Hvorfor dukket du opp først etter at jeg lærte å leve for meg selv. Uten deg.

Jeg følte din tilstedeværelse først etter år med tilvenning til ditt fravær. Du vet at når du lærer folk hvordan de skal leve uten deg, lærer du dem også hvordan de aldri skal akseptere deg tilbake til livene deres. Du lærer dem at du ikke lenger eksisterer.

Jeg antar at den eneste måten jeg kunne tilgi deg på var ja Jeg sletter alle minner. Kanskje de gode forsvant også, eller mistet sjarmen sin fordi smerten overskygget alt annet.

Du tror kanskje du har tilgitt noen eller kommet over smerten de har påført deg til de sier eller gjør noe som bringer tilbake alle ordene som ikke er sagt, alle de uferdige sakene og alle de ubesvarte spørsmålene.

Sannheten er at du egentlig ikke kan tilgi noen som aldri har prøvd å fikse det de gjorde. Du kan bare akseptere ham som han er og håpe at tiden en dag vil lege alle sår og at du vil finne en unnskyldning for ham i hjertet ditt.

Jeg kan ikke tilgi deg og jeg angrer ikke. Du hører ikke hjemme i livet mitt lenger, og det er bedre på den måten. Du var ikke mannen min, du var en fremmed som krysset veien min. Farvel, fremmed!