Portobello er en sann historie som er mer utrolig enn fiksjon. Marco Bellocchio bringer til HBO Max serien om Enzo Tortora, mannen som hadde Italia i sin hule hånd helt til han ble «spist» av systemet.
Tenk deg om politiet, under Oprah Winfreys eller for eksempel den legendariske David Lettermans absolutte medievelde, brøt seg inn i leiligheten deres og anklaget dem for å drive et internasjonalt narkotikakartell. Årsaken? Fordi noen tvitret at de ønsket en kortere fengselsstraff. Høres dette ut som handlingen i en mislykket svart komedie? Dessverre ikke. Dette er Italia tidlig på 1980-tallet – landet med brede skulderstropper, frodige frisyrer og Enzo Tortore, en mann hvis fall var så brutalt og absurd at det ville være vanskelig å tro hvis det ikke var ekte. HBO Max gir oss serien «Portobello» 20. februar, som sannsynligvis vil bli din nye «binge»-besettelse.
I 1982 var Enzo Tortora ikke bare en TV-programleder; han var en institusjon. Han var fredagskveldenes ansikt utad, mannen som stappet utrolige 28 millioner italienere inn i én stue – via et katodestrålerør. Dette er ikke tall, dette er religion. Programmet hans, Portobello, var en blanding av marked, skriftemål og sirkus, der nasjonen holdt pusten for den mest bisarre utfordringen i fjernsynets historie: ville en grønn papegøye endelig ytre ordet «Portobello»? Ironisk nok forble papegøyen sta taus, mens i retten begynte folk som burde ha stått stille å «synge» – og dermed utløste en av de største rettsskandalene i «støvelens» historie.
Nasjonal hypnose og den stille papegøyen
Hvis du ikke bodde i Italia på 1980-tallet (eller i det minste der vi kunne fange RAI-signalet), er det vanskelig å forestille seg fenomenet Portobello-showet. Det var en tid da fjernsynet fortsatt hadde makten til å forene en nasjon. Tortora, med en eleganse som selv James Bond ville misunne og en diksjon skarpere enn en barberhøvel, var den absolutte herskeren over eteren. President Pertini kalte ham «republikkens kommandør». Han var urørlig. I hvert fall trodde han det.
Mens hele Italia tryglet den forvirrede fuglen om å snakke, brygget det opp en storm bak kulissene som ikke hadde noe med underholdningselektronikk å gjøre. Den napolitanske Camorra, rystet av jordskjelvet i Irpinia og interne kamper, trengte en distraksjon. Og hvilken bedre måte å gjøre det på enn å ofre TV-kongen?
Når virkeligheten blir til Kafka på steroider
Historien tar en vending som får Franz Kafka til å rødme. Giovanni Pandico, mafiagudfaren Raffaele Cutolos høyre hånd, bestemte seg i cellen sin – sannsynligvis mens han stirret sint på Portobello og innså at papegøyen ikke ville snakke igjen – for å bli botferdig. Han solgte politiet historien om at Tortora, denne polerte herren i dress, faktisk var en narkolanger av høy klasse.
Ingen bevis. Ingen logikk. Bare ordene fra en kriminell som leter etter en vei ut. Og det italienske rettssystemet? I stedet for å smile, banket de på døren til Tortors hotell i Roma klokken 04.00 den 17. juni 1983. De kom ikke for å få en autograf. De tok ham bort i håndjern, foran kameraene han en gang kontrollerte, men nå slukte ham. Fra nasjonalhelt til «monster» på én morgen.
Bellocchio: Master of Italian Trauma
Regissørstaven for dette mesterverket holdes av Marco Bellocchio, en filmveteran som har bygget karrieren sin på å pirke i de åpne sårene i det italienske samfunnet (tenk bare på Kidnappingen eller Forræderen). Bellocchio lager ikke «krimfilmer». Han lager operaer om makt, galskap og systemet.
Fabrizio Gifuni stråler i hovedrollen, han spiller ikke Tortore – han blir Tortore. Hans forvandling fra en karismatisk leder til en knust, men stolt mann som kjemper for sin ære i et absurd byråkratisk bur er verdig enhver pris som finnes.
Hvorfor bør du se «Portobello»?
Fordi dette ikke bare er en historie om en svunnen tid. Det er en skremmende betimelig påminnelse om hvor raskt opinionen kan snu, hvor ødeleggende medielynsjing kan være, og hvor skjør sannheten er når den står i motsetning til de mektiges interesser. I tillegg er 80-tallets visuelle uttrykk rett og slett «topp» – all den estetikken som hipstere uten hell kopierer i dag, er autentisk her.
Kjennelse: Forbered deg på sinne, tårer og beundring. «Portobello» er en serie det vil bli snakket om lenge etter at rulleteksten (og papegøyen) har stilnet.
