Du blir sakte sliten. Ikke i ett steg, men i tusenvis av små. Når du gir litt mer hver dag. Til deg selv. Når du tøyer grenser du lovet deg selv at du aldri skulle krysse. Når du tier for å unngå konflikt. Når du smiler selv om du kjenner en tåre i halsen.
Siste gang skjer ikke plutselig. Det kommer sakte. Det kommer ikke som en avgjørelse, men som en erkjennelse.. Den siver sakte gjennom små sprekker, hverdagsstillhet, lange kvelder uten utsikt. Med årevis med skuffelser som hoper seg opp som støv.
Med måneder med stillhet som skriker høyere enn noen krangel. Med uker med å overbevise meg selv om at det kanskje fortsatt er mulig ... at det kanskje fortsatt finnes håp i mørket som omgir oss ... ...at vi ikke har forsvunnet helt ennå til hverandre fra hjertet.
Det skjer sakte.
Den står bare stille for siste gang. I luften, mellom oss, som noe vi begge føler, men ikke sier. Som en usynlig tåke som vi begge ser, men later som om den ikke er der. Som en smerte som blir så hverdagslig at du knapt kjenner den igjen.
Jeg var sliten.. Trøtt inn i kjernen. Fra forklaringer som ikke ble besvart, som brev sendt til feil adresse. Fra meningsløse klemmer som bare har blitt en vane, ikke en nødvendighet. Fra å ha sett deg drive bort, mens du for lengst var borte et annet sted, i en verden du ikke inviterte meg til. Det er som om du ser gjennom meg, som om jeg har blitt usynlig.
Ditt fravær var verre enn noen avreise.. Fordi du var her, men samtidig var du ikke det. Fordi jeg kunne rekke ut etter hånden din, men ikke hjertet ditt. Fordi jeg kunne høre stemmen din, men ikke tankene dine. Å være alene er én ting, men å være ensom med noen du elsker er et spesielt slags helvete.
Jeg var der.
Med en kropp som fortsatt ventet på din ta på. Med et hjerte som fortsatt håpet på et mirakel, selv om fornuften for lengst hadde visst sannheten.
Alt jeg ville si til deg, har jeg allerede fortalt deg hundre ganger.. På hundre måter. Med ord, med blikk, med berøringer, med tårer. Og du – igjen og igjen – hørte ikke. Hørte du ... og det rørte deg ikke. Det er som å kaste småstein i en avgrunn og vente på et ekko som aldri kommer.
Jeg snakket ikke igjen den dagen.
Jeg har ikke overbevist deg lenger. Jeg spurte deg ikke lenger hvor du var – fordi jeg visste det.. Du var der, kroppen din okkuperte rommet, men tankene dine var et annet sted. Men du var ikke med meg lenger. Du var noen jeg satt ved siden av, men likevel følte jeg meg ... alene. Som fremmede som deler et rom, men ikke lenger har noe til felles.
Jeg møtteat jeg har blitt en vane for deg. Ikke flere valgmuligheter, ikke flere ønsker, ikke flere prioriteringer. Noen som er der. Som alltid vil være der. Som en del av leiligheten du ikke lenger legger merke til. Og du sluttet å velge. Bare deg – ved siden av meg. Ikke med meg. Det er som om vi er to personer som bor parallelt, men ikke egentlig ser hverandre lenger.
Og så … stoppet jeg.
Ikke av sinne som søker hevn. Ikke av hat som ønsker smerte. Rett og slett fordi jeg ikke orket mer.. Fordi det var for mye tomhet mellom oss som ingen klem kunne fylle. For mye stillhet til at ingen samtale kunne overdøve. Den stillheten der en person går i oppløsning – sakte, umerkelig. De der du er i samme rom, men du er ikke lenger til stede inni deg, bare et ytre bilde av hva du en gang var.
Jeg dro.
Ingen dramatikk. Ingen ord, som bare ville gjenta det som allerede er sagt. Fordi jeg allerede har sagt alt, hver forespørsel, hvert håp, hver advarsel. Fordi du har hørt alt før, som en som ikke vil høre sannheten.
Sist gang jeg kjempet for oss... At noen ganger er det største beviset på kjærlighet ikke å bli, men å dra – når du vet at du ikke lenger er solen for den andre, men skyggen.
