På et tidspunkt vet man det bare. Noe er galt. Men du klamrer deg til et minne, en idé, en følelse som en gang betydde alt.
Når hjertet ikke vil høre det sjelen allerede vet
Det finnes øyeblikk hvor alt inni deg skriker at noe ikke stemmer, og likevel blir du værende. Du føler tyngden, stillheten, den indre tomheten ... men du venter fortsatt.
Hvorfor? Fordi du en gang trodde det ga mening. Fordi du skulle ønske det var annerledes. Fordi du skapte bilde, som var for vakker til å bare glemme.
Men det er der fellen ligger – du klamrer deg til noe som det er ikke lenger ekte. Kanskje det aldri var det. Og selv om du vet dette innerst inne, er du redd for å gi slipp på det. Du er redd for tomheten som ville bli igjen. Men i denne tomheten ligger det rom for noe bedre.
Illusjonens kraft
Noen ganger klamrer man seg mer til håpet enn til sannheten. Håper at noe vil forandre seg. Håper at din kjærlighet, innsats og tålmodighet vil være nok. Men noen ting kan du ikke fikse på egenhånd.
Illusjon kan være søt. En følelse av hjemlighet, en kjent smertefull trøst. Det er lettere å holde seg til det man vet enn å risikere det ukjente. Men tenk på hvor mye av deg selv du mister når du vedvarer i det som kveler deg? Hvor mange ganger har du stilnet intuisjonen din for å kunne lytte til en illusjon?
Frykt for tap eller frykt for vekst?
Den virkelige grunnen til at du klamrer deg til er ofte ikke kjærlighet, men frykt. Frykt for å være alene. At du gikk glipp av muligheten. At du må begynne på nytt. Men ved å bli værende i feil historie, lukker du døren til den riktige. En som ikke vil tvinge deg til å tilpasse deg, til å miste deg selv.
Noen ganger er det ikke at noe ikke er for deg, men at du er det. vokse ut av dette. Og det er ikke et nederlag – det er et bevis på at du utvikler deg.
Roen etter stormen er frihet.
Når du endelig slipper taket i tingene, menneskene, som kveler deg, kommer stillheten. Ikke den som gjør vondt – men den som leger. Det betyr ikke at du ikke brydde deg. Det betyr at du valgte deg selv. At du er Sluttet å bære på håpet som tappet deg. I denne stillheten hører du deg selv for første gang. Ingen stemmer fra fortiden, ingen skyldfølelse, ingen kamp.
Du begynner å komme tilbake til deg selv. Til spørsmålene du har dyttet opp i et hjørne lenge. Til følelsen av at du er mer enn et kompromiss. Og så innser du at du ikke har mistet noe som virkelig tilhører deg.
Frykt binder deg mer enn kjærlighet
Det som binder deg er ikke et bånd, men en lenke. Ikke en følelse, men frykten for tomrommet. Men denne plassen er nødvendig. Bare i den kan noe nytt komme. Noe som ikke vil kvele deg stille. Som ikke krever at du tvile på deg selv hver dag.
Å akseptere at noe ikke er ditt, selv om du ønsket det av hele ditt hjerte, er noe av det vanskeligste man kan gjøre. Men også en av de mest befriende. Når du sier «nok», ikke avslutt historien – gi plass til et nytt kapittel.
Slutt å kjempe om litt oppmerksomhet, om smuler av følelser, om ord som alltid kommer for sent. Du er hel. Du er nok. Og din fred er ikke noe som bør stilles spørsmål ved.
Til slutt sitter du igjen
Når alt roer seg ned, er du igjen. Med din sårbarhet. Med din kraft. Med din besluttsomhet om ikke lenger å tillate deg selv mindre enn du fortjener. Du klamret deg til fordi du trodde. Tro på deg selv, på deg selv nå. Ikke mer venting. Ikke mer bevis. Bare veien videre.
