Hvor mange ganger har du elsket noen som ikke elsket deg tilbake? Hvor mange ganger har du prøvd, bevist, ventet og håpet? Og når var siste gang du så på deg selv og spurte deg selv: hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor kjemper jeg for noen som ikke kan elske meg?
partnerskapsforhold
Du lærte meg mer enn jeg noen gang hadde forventet. Det var fra dine handlinger – ikke dine ord – at jeg bygde verden jeg nå bærer med meg. Ingen forklaring, ingen instruksjoner. Bare med det du var.
Du blir sakte sliten. Ikke i ett steg, men i tusenvis av små. Når du gir litt mer hver dag. Til deg selv. Når du tøyer grenser du lovet deg selv at du aldri skulle krysse. Når du tier for å unngå konflikt. Når du smiler selv om du kjenner en tåre i halsen.
Tror du at perfekte forhold alltid bør være fri for krangel? Tror du ekte kjærlighet betyr at man aldri trenger å uttrykke følelsene sine? Er du sikker på at du må tåle smerte for å bevise din forpliktelse?
Hvorfor fortsette der du er ulykkelig? Hva er du egentlig redd for – ensomhet, forandring, det ukjente? Har du overbevist deg selv om at det ville vært bedre om du bare ventet litt lenger? Hvor mange av dine drømmer, mål og gleder har du ofret for å bevare noe som for lengst har mistet sin mening?
Hvor lenge har du tenkt å vente på at ting mirakuløst skal forbedre seg? Når skal du slutte å tro på tomme løfter og begynne å stole på det som er klart for øynene dine? Er du klar til å leve i et forhold der lojalitet ikke er en gitt ting, men alltid et spørsmål?
Hvorfor venter du fortsatt på at mannen din skal ta en avgjørelse? Hvorfor tror du fortsatt at han vil forandre seg? Hvor mange ganger må du bevise for deg selv at du fortjener mer enn han er villig til å gi deg?
Hvorfor leter vi alltid etter det rette tidspunktet for kjærlighet? Hva om slik tid ikke engang eksisterer? Og hvis noen virkelig passer for deg – hvorfor skal du vente?
Sliter du rundt en person som ikke returnerer den samme energien? Har du funnet deg selv i et forhold der du gir alt og den andre parten er stille? Spør deg selv: er det virkelig verdt å fortsette med noe som drenerer deg?
Er dette fortsatt kjærlighet eller bare vane? Når blir du en fange av dine egne illusjoner? Hvorfor er det så vanskelig å forlate, selv om du vet du burde? Men alle middagene uten utsikt, alle klemmene uten varme og stillhet der det skal være sammenheng, forteller sin egen historie.
Er det virkelig verdt å bli i et forhold som ikke lenger bringer lykke? Er et brudd virkelig en fiasko eller kan det være en mulighet for en fullstendig gjenfødelse?
Spørsmålene som mange ikke tør å stille høyt, er de som skriker av stillheten i lange netter. Hjertet forstår ofte først, men sinnet trenger bevis. Og i denne tiden går dager fulle av muligheter tapt.











