Du lærte meg mer enn jeg noen gang hadde forventet. Det var fra dine handlinger – ikke dine ord – at jeg bygde verden jeg nå bærer med meg. Ingen forklaring, ingen instruksjoner. Bare med det du var.
Forholdet vårt trengte ikke store ord, avklarede statuser eller vage løfter. Han var stille, men hel. På en eller annen måte ubeskrivelig. Du var der selv om du ikke sa noe.. Og det var nettopp i dette jeg begynte å forstå mer enn i alle forklaringene til sammen. Ikke fordi du vil vise meg noe. Men fordi du rett og slett var den du er.
Du ga ingen instruksjoner. Du fikset det ikke. Du fulgte bare etter meg. Og i dette følte jeg for første gang hva det vil si å bli sett uten å dømme. Din mangel på press ga meg rom for å bli den jeg er. Ikke på grunn av deg. For meg selv – med deg. Ved å ikke be om noe, fikk du mest mulig ut av det.
Det var ikke kjærlighet i klassisk forstand.
Det var ikke heftig, det var ikke kaotisk. Det var ikke et eventyr. Men hun hadde rett.. Familie. Stille. Fundamental. Som noe som ikke trenger noen forklaring. Det var i hvordan du lot meg gå mine egne veier. Og hvordan du fortsatt ble ved min side da jeg falt. Ikke som en frelser. Som en som forstår at noen ganger trenger folk bare noen til å se dem – selv når de er triste.
Dine vaner har stille etablert seg i meg.
Alt jeg ikke la merke til før du var borte. På den måten jeg satte koppen på. I den pausen før svaret. På den måten jeg noen ganger foretrekker å trekke meg tilbake heller enn å forklare. Du tok ingenting fra meg – du ga meg en del av deg selv som sakte smeltet sammen med min.. Ingen tvang. Ingen hensikt. Du bare ble værende inni meg, som en stille vane som du aldri innser før du savner den.
Makt uten teater
Strømmen din var ikke støyende. Du ble værende da det ville vært enklere å dra.. Og det var akkurat den lærdommen jeg trengte – at stabilitet ikke trenger applaus. At kjærligheten ikke skriker. Og den sikkerheten er ikke prangende, men pålitelig. Din tilstedeværelse har vist meg at man ikke trenger å vinne for å være god nok. Du må bare være – hel, ufullkommen, men sann.
Du korrigerte meg ikke – du hjalp meg å finne meg selv.
Da jeg var forvirret, veiledet du meg ikke. Du stakk bare ikke av. Og det er nettopp derfor jeg turte å bli. Du lærte meg ikke hvordan jeg skulle leve. Du viste meg at jeg kan leve mitt eget liv.. Og det er den mektigste gaven en person kan gi til en annen. Ikke kommanderende. Ikke instruksjoner. Bare et rom hvor jeg kan puste, vokse, falle, komme tilbake – og forbli meg.
Du ble værende, selv om du ikke er her lenger.
Din stille tilstedeværelse gir fortsatt gjenklang i meg. Ikke som nostalgi. Ikke som et sår. Som noe som var verdifullt og satte sine spor. Jeg går fremover. Alene, men ikke tom. Fordi jeg har noe som ikke har noe navn – og likevel vet jeg at det er ditt.
Du er ikke en historie som trenger å ta slutt. Du er den delen av meg som snakker selv når alt stiller seg stille.
