Det hele startet så bra - han var oppmerksom, morsom og med klare øyne lovet han å ta vare på meg. Vi vevde kjærligheten vår inn i lange samtaler og smil, og jeg trodde vi var bestemt for hverandre. Men så begynte det å endre seg. Sakte, umerkelig, men sikkert. Han ble sint, kald.
Og meg? Jeg ble. Ikke av kjærlighet, men av frykt. Hvorfor holdt jeg på, til tross for at alle ba meg gå? Kanskje fordi det er lettere å holde seg i det kjente enn å gå inn i det ukjente.
De første årene av ekteskapet vårt var fulle av kjærlighet. Livet virket som et eventyr, selv om vi begge bar fortidens bagasje. Han pakket aldri ut sitt. I stedet fortrengte han det til det brøt ut i sinne og harme. Jeg var sikker på at jeg kunne endre det. Den kjærligheten, den mektige kraften, helbredet alle hans sår. Jeg ga, støttet ham, rettferdiggjorde oppførselen hans - alt i navnet til en "bedre morgendag".
Men den "i morgen" kom aldri. I stedet våknet jeg til en dag hvor jeg var den som ga mer og mer og fikk mindre og mindre. Utbruddene hans ble hyppigere og følelsen av ensomhet ble dypere. Men jeg dro ikke. Hvorfor? Fordi jeg var redd. Ikke han, men en ukjent verden utenfor forholdet vårt. Jeg var redd for å være alene, for å starte på nytt, og jeg tenkte at jeg kanskje fortjener det jeg har.
Jeg holdt ut lenge, og håpet at dagen skulle komme da noe skulle endre seg. Når han blir mannen jeg ble forelsket i igjen. Men den dagen kom aldri. I stedet innså jeg at Mr Jeg kan ikke endre det – men jeg kan forandre meg selv og livet mitt.
Da jeg endelig dro, var det det vanskeligste, men samtidig det mest befriende steget i livet mitt. Jeg bestemte meg til slutt ja Jeg fortjener noe mer. At det er på tide å ta vare på meg selv. Og i dag vet jeg at jeg ikke ble for lenge. Jeg var der akkurat så lenge jeg trengte for å innse verdien min.
Jeg ble fordi jeg trodde på kjærlighet og håp. Jeg dro da jeg innså at kjærlighet ikke måtte ødelegge meg. Jeg dro fordi jeg fortjener mer.
