Du lærte meg at jeg ikke trenger noen for å være lykkelig. Men du glemte å lære meg hvordan jeg kan være lykkelig uten deg.
Du kjenner den følelsen? Du våkner om morgenen og glemmer et øyeblikk at personen ikke lenger er ved siden av deg. Eller du tar opp telefonen for å fortelle dem nyhetene, og så husker du at ... Din første instinkt er fortsatt å ringe dem - henne, ham, deg.
Da du var her, var alt klart.
Hvert problem hadde en løsning fordi vi fant den sammen. Hver smerte var utholdelig fordi du var der for meg til den gikk over. Hver avgjørelse var enklere fordi jeg hadde noen som kjente meg ut og inn.
Du advarte meg om folk som lot som. Du så løgnene jeg ikke ville se. Du sa alltid: «Ikke stol for fort. Ikke gi hjertet ditt til hvem som helst som er hyggelig.»
Jezila sem se. Mislila sem, da si preveč sumničav, preveč previden. Šele zdaj razumem, da si me le varoval pred svetom.
Jeg følte meg fryktløs sammen med deg.
Ikke fordi jeg var modig, men fordi jeg visste – hvis jeg faller, er du der. Hvis jeg snubler, tar du meg igjen. Hvordan kan jeg være fryktløs nå som du er borte?
Jeg var avhengig av deg uten å innse det.
Mens du lærte meg uavhengighet, ble jeg avhengig av rådene dine. Mens du lærte meg at jeg ikke trenger noen for å være lykkelig, Jeg trengte deg til alt.For hvert smil, hver avgjørelse, hver morgen.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal ta en avgjørelse uten din mening. Jeg vet ikke om jeg kan stole på personen, for det er ingen som kan fortelle meg sannheten. Jeg vet ikke om jeg gjør det rette, for det er ingen som kan påpeke feilene mine. Du var kompasset mitt.Nå føler jeg meg fortapt.
Du glemte å forberede meg på livet uten deg.
Obljubil si, da bom vedno v redu. Verjel si vame bolj kot sama. Pozabil pa si povedati, kako naj bom v redu, ko te ne bo ob meni.
Naučil si me leteti, pozabil pa si me naučiti pristajati. Dal si mi krila, ne pa tal pod nogami. Zdaj sem sama in Jeg vet ikke om jeg vet. živeti brez tvojega vodenja. Ne vem, ali znam biti srečna brez tvojega nasmeha. Ne vem, ali znam biti jaz brez tebe.
Verden forblir den samme
Den samme musikken vi hørte på sammen. De samme stedene vi gikk tur på. De samme historiene du elsket å høre. De samme øyeblikkene på dagen da du alltid ringte meg.
Verden forble den samme, men bare jeg forandret seg. Ting, som gjorde meg glad, men nå såret megStedene der jeg var lykkelig gjør nå vondt. Selv smilet mitt gjør vondt fordi jeg vet at du ikke kan se det lenger.
Ljudje pravijo: “Čas pozdravi rane.” Kako naj jim povem, da te ne želim pozabiti? Da te ne želim “preboleti” kot prehlad? Da je del mene odšel s teboj in se nikoli ne bo vrnil?
Jeg hører fortsatt stemmen din.
I vanskelige stunder hører jeg fortsatt stemmen din: «Du klarer det.» Når jeg er redd, hører jeg: «Du er modig.» Når jeg tviler på meg selv, hører jeg: «Jeg tror på deg.»
Kanskje det var dette du ønsket deg – å bli en del av deg for alltid. At jeg ikke må glemme dine ord, selv når du ikke lenger er med meg. At jeg må bære din kjærlighet videre, selv når jeg ikke lenger kan klemme deg.
Historien slutter ikke her.
Jeg skal ikke dvele ved smerten. Jeg skal finne en måte å leve videre på – ikke uten deg, men med deg i hjertet mitt. Jeg vil lære å ta avgjørelser, men jeg vil fortsatt lytte til stemmen din inni meg.
Jeg skal lære å stole på folk, men jeg skal huske advarslene dine. Jeg skal lære å være lykkelig, for jeg vet at det er det jeg vil..
Du lærte meg å elske meg selv.
Nå må jeg lære meg å leve med den kjærligheten, selv når du ikke lenger er her for å minne meg på den. Det er den vanskeligste lærdommen du ga meg. Samtidig er den største gaven å vite at jeg er verdig kjærlighet. Selv din, som aldri vil ta slutt.
Takk for at du lærte meg å være sterk.
