"Hvem ville komme hit i midten av august likevel?" spurte jeg meg selv nesten hånende på vei til den lille byen Lauscha, gjemt et sted i hjertet av Thüringer Wald. Med Forden vår kjørte vi mot julenissens land, stedet hvorfra, ifølge gamle støvete ordtak, den første jule-"bunkaen" stammer fra. Ja, akkurat de du setter noen dusin på juletreet hver desember.
«Jeg forstår at du kjøper pynt i desember, men om sommeren...» ble monologen min avbrutt av noe i veikanten. Et gigantisk juletre. Dekorert. Fra føtter til hode. En ornament i denne fargen, og denne og en julestjerne på toppen. August?! Gal!
Lausch det er virkelig en eventyrby. Hus som fra en miniatyrmodell av en by, julenissedukker som klatrer gjennom vinduene og inn i skorsteinene, blinkende lys... og den varme sommersolen.
Historien om leketøy gjør på den såkalte Spielzeugstrasse det er innebygd i livet til hvert individ. Alle var eller er fortsatt knyttet til dem på et eller annet tidspunkt. Og da mener jeg ikke leker som lego, barbie og PS3. Det er disse leker, der de allerede bevegelige armene og bena representerte en virkelig liten revolusjon. Og hvis babyen fortsatt gråt mens du vasket den, var den nesten utenomjordisk.
Mens jeg roter i hukommelsen, husker jeg bestemors hyller. Og slike leker. Og min uforståelse hvorfor i helvete noen skulle ønske å leke med dette, hvis i nabohuset tobakksforretning de selger en bil til skattekontoret?!
Det virker for meg at i dag på det vi ser på litt annerledes. Vi verdsetter det som er laget for hånd, vi verdsetter innsats, vi verdsetter tradisjon. Hvis vi kan, betaler vi heller noen euro mer og støtter svette og blemmer til herren fra det støvete verkstedet i stedet for store selskaper.
Og ja, Jule dekorasjoner fra en av boutique-butikkene i Lauschi, selv om de er litt dyrere, smiler de som et godt valg for årets høytider. Men sakte. Det er bare august nå.
Les de andre delene av reiseskildringen:
#1 Lekevei / #2 Lekevei / #3 Lekevei / #4 Lekevei
