Noah Hawleys «Alien: Earth» (FX/Hulu) bringer handlingen hjem: til år 2120, to år før den originale filmen. Når forskningsskipet USCSS Maginot returnerer etter 65 år i kryogenikk, eksploderer et mareritt på jorden – drevet av megaselskaper. I sentrum står Wendy (Sydney Chandler), en barnebevissthet i en voksen syntetisk kropp, og en verden der topprovdyr ikke bare gjemmer seg i sjakter.
Hawley-serien Romvesen: Jorden er et ambisiøst, men smart «tverrsnitt» av «Alien»-sagaens DNA: respektfullt for Ridley Scotts mytiske estetikk, men med sin egen idé om at de virkelige monstrene faktisk er selskapene som har erobret planeten. Handlingen foregår i år 2120, bare to år før hendelsene i den første filmen, og begynner på trygg, kjent grunn – i innvollene til selskapsskipet Weyland-Yutani, der mannskapet på Maginot teller ned månedene til de returnerer til bane ... helt til sensorer går amok, protokoller bryter sammen, og «prøvene» plutselig feies rett til jorden. Så begynner sannheter og ribbein å brekke.
Det ferskeste med «Alien: Earth» er at serien tar et seriøst blikk på hvordan en verden på jorden ser ut når land bare er grener av en bedriftsjungel. Prodigy City – også omtalt i serien som New Siam – er en vannfylt metropol med kanaler, neonbroer og en døende middelklasse, bygget fra thailandske steder som gir serien en organisk, håndgripelig tekstur. Dette er ikke en steril fremtid; dette er en retrofuturistisk dystopi der virkeligheten svetter. Den visuelle signaturen kombinerer praktiske effekter og gjennomtenkt CGI, slik at beistene føles naturtro og byene føles slitte og ekte.
Hawley sparte ikke på de store ideene. «Alien: Earth» beskriver tydelig morgendagens tre «typer» mennesker: cyborger, syntetiske vesener og hybrider – sistnevnte er den mest spennende og moralsk vanskelige. Wendy (Sydney Chandler) er et barn transplantert inn i en voksen syntetisk kropp, den første «suksessrike» hybriden og historiens emosjonelle sentrum. Dynamikken hennes med broren Hermit (Alex Lawther), den beskyttende, kalde syntetiske Kirsh (Timothy Olyphant), og den forvirrende verdenen rundt henne viser at serien ikke bare handler om overlevelse, men om hva det vil si å være menneske.
Hvis vi i «Alien» vanligvis kjemper mot ett monster og ett hemmelig notat, får vi her et helt økosystem av monstre og memer. Hawley introduserer nye kreasjoner ved siden av xenomorfene og arrangerer dem i en dramatisk bue som eskalerer fra kabinett-hvisking til bypanikk. Det fungerer overraskende bra – delvis fordi skrekk fødes fra ideer (udødelighet som produkt) og først deretter fra tenner. Ja, blodet spruter igjen, men det er den kalde logikken som svir mest. +
Nøkkelen til denne verdenen er guttetrillionæren Boy Kavalier (Samuel Blenkin), administrerende direktør i Prodigy, som kaller laboratoriet sitt «Neverland» og hybridbarna «Lost Boys». «Peter Pan» er ikke bare en spøk for forfatterne; det er en rød tråd om evig barndom, makt uten ansvar, og hvor langt selskaper vil gå for å beseire døden. De første episodene heter derfor passende nok «Neverland» og «Mr. October» – rampete og uhyggelige på samme tid.
Bransjeparametrene er også finjustert. Serien ble produsert av FX, Ridley Scott er en av de utøvende produsentene, og musikken er av Jeff Russo, noe som kan høres i de pulserende, kalde linjene som holder tempoet mellom stillheten i luftsjaktene og dunkene fra handlingen. Resultatet er fjernsyn med en filmatisk kornstruktur: maktuttalelser runger ut i lave toner idet Maginot-mannskapet mister kontrollen og Prodigy gjør mennesker til produkter.
Når det gjelder premieren og «hvordan man ser serien»: «Alien: Earth» hadde premiere 12. august med en dobbel episode på FX og Hulu (internasjonalt på Disney+); den første sesongen har åtte episoder, som slippes ukentlig frem til finalen 23. september. Listen over titler – fra «Metamorphosis» til finalen «The Real Monsters» – indikerer på en god måte hvor Hawley er på vei: til spørsmålet om hvem de virkelige monstrene er når lysene kommer opp.
Ensemblet er utmerket valgt og internasjonalt: i tillegg til Chandler, Olyphant og Lawther, skinner Samuel Blenkin, Essie Davis (Dame Sylvia) og Adarsh Gourav (Slightly) og danner et ensemble med en undertone av skjørhet og fare, der alle skjuler noe. Det er akkurat slik «Alien»-serien skal puste: med en behersket hvisking før skriket.
Mottak? Så langt imponerende. Sesongen har en 94 % på Rotten Tomatoes (basert på rundt 78 anmeldelser), og Metacritic har solide 85, noe som allerede setter serien i en «må-se»-posisjon. Dette er ikke bare tall; de betyr at eksperimentet – en filmfranchise i et premium-TV-format – har lyktes fordi det ikke bare har kopiert, men utvidet verden grundig.
Hvis «Alien: Romulus» brakte xenomorfen tilbake til kino i fjor, beviser «Alien: Earth» at fjernsyn kan bygge en bredere biotop av frykt og ideer. Førsteklasses produksjon (Thailand i all sin mangfoldighet), rik historie (New Siam/Prodigy City) og vurdering av udødelighet som forretningsmodell fungerer som en enkelt, vakkert kalibrert maskin. Skrekk er et spørsmål om fysiologi; de ultimate beistene – og ikke overraskende – blir tatt hensyn til gjennom regnskap. Hvis du lurer på hvor serien vil ende opp, hinter navnet på finalen nok: «De virkelige monstrene». Da vil vi kanskje endelig innrømme at de farligste rovdyrene er de som signerer lønnsslippene.
