Kronikk: COTY – Årets bil 2026 – når dommernes sunne fornuft kommer i bakgrunnen

Jeg innrømmer at jeg elsker denne tradisjonen. Mer enn seksti journalister fra COTY – Årets bil fra hele Europa, hver med sin egen smak, entusiasme og – la oss innse det – et ego som ville fylt minst to bensintanker. Folk som har kjørt flere kilometer i løpet av livet enn gjennomsnittet Uber sjåfør om ti år. Og alt dette for å kåre årets bil. Et symbol på fremskritt, innovasjon, fremtiden, menneskeheten. Så en bil som viser utviklingsretningen for bilindustrien og på en måte gir den tommelen opp, roser den og bekrefter at den gjør det rette. Så la oss se hva som er galt med kåringen – Årets bil 2026.

Boom! Og så annonserer de årets syv finalister – Citroën C5 Aircross, Dacia Bigster, Fiat Grande Panda, Kia EV4, Mercedes-Benz CLA, Renault 4 og Skam deg Elroq. Av det ovennevnte kan jeg kanskje bare være enig i Kia EV4Jeg har alvorlige bekymringer angående alle de andre, noe jeg vil begrunne nedenfor.

Hvis noen hadde fortalt meg at dette var en liste for en utstilling »Retrodag innen bilbransjen«, ville jeg nikket. Men disse skal visstnok være de beste av de beste, pionerer innen mobilitet, synonymt med fremskritt. Bortsett fra at de ikke er det. Selvfølgelig ikke. Dette er merkene og bilene som lurer biljournalister best – som stort sett fortsatt lever i de gylne dagene da meningene deres telte og da de hadde en tønne med rød fyringsolje hjemme for å forsyne seg med diesel.

Hvem dømmer fremtiden hvis de lever i fortiden?

Her kommer vi til den første virkelige absurditeten. Blant jurymedlemmene for COTY – Årets bil 2026 er det fortsatt folk som kjører bil. diesel sedaner eller SUV-er, og de ser på elbilen som verktøy Satan, som suger strømmen til barna våre fra stikkontaktene. Seriøst.

Hvis du ikke forstår livet med en elbil – den daglige ladingen, ruteplanleggingen, følelsen av stillhet, det umiddelbare dreiemomentet – så kan du rett og slett ikke sette pris på hva fremtidens bil betyr. Hvis du ikke gjør det Jeg elsker alle biler. – selv elektriske – og du beklager under hver test fordi du satte deg inn i en elbil, da har du ikke grunnlag for en troverdig dom.

Hva snakker jeg om? At en journalist som ikke forstår at det finnes ulike nivåer av mobilitet i dag – fra utilitaristisk e-mobilitet til klassisk, emosjonell, bensinduftende mobilitet – og som ikke vet hvordan man setter pris på alle former, rett og slett ikke burde dømme, Hvordan blir bilen i 2026?

Du må elske biler. Alle sammen. Du må akseptere mangfoldet deres, forstå konteksten. Og fremfor alt – du må leve med dem. Uten personlig erfaring, uten eierskap, uten daglig sameksistens med en elbil … det fungerer rett og slett ikke lenger. Med elbiler er eieropplevelsen den eneste virkelige historien. Alt annet gir deg ikke hele bildet.

Dette er et av hovedproblemene i dagens biljournalistikk: testbiler har blitt en erstatning for virkeligheten. De tester, de lever ikke. Og det er ikke det samme. Ikke i nærheten. Essensen av å forstå e-mobilitet ligger i å eie en elbil. Essensen av en elbil avsløres bare i din daglige rutine. Når du lader den hver kveld, som en telefon. Når du finner ut hvor infrastrukturen mangler. Når en app kommer deg til unnsetning som finner en ledig ladeport klokken tre om morgenen. Når stillhet blir din nye normal. Når du kjører elbil i et år, to, tre ... og ikke betaler for service, og du bruker sparepengene til å dekke forsikring, bompenger og regelmessig beregne ... Total eierkostnad (TCO), ikke bare nå inn WLTP-tabellerÅ forstå en elbil handler ikke om design eller kjøreegenskaper – men fremfor alt om eierskap.

I 2025 vil mer enn 90 % av alle nylig introduserte modeller være elektriske. Hvordan kan noen som aldri egentlig har levd med en elbil forstå, evaluere, påvirke? Hvordan kan man skrive fremtiden hvis man fortsatt leser et kart, ikke en GPS? Igjen, jeg sier ikke at disse journalistene ikke vet hvordan man kjører elbiler ... og evaluerer dette segmentet. Men den virkelige vurderingen er den – en helt annen. Vurderingen av livet med bil.

Dette er også grunnen til at bilen blir en ny kategori. Vi beveger oss vertikalt i tankene våre, ikke horisontalt slik vi pleide å gjøre i fotografering. Og dette er ikke lenger en verden der kusken kunne dømme, hva den neste elbilen eller smartbilen bør være. Det er derfor biljournalister med «telefondeksler» som ser ut som notater fra forrige årtusen, mange steder forble fanget i tidDe har bare ikke kontakt. Nye biler er stressende for dem, akkurat som stress ny smarttelefon for en eldre personDe har blitt overkjørt av tiden. De aner egentlig ikke, for de er ikke interessert i elektronikk og teknologi. De er interessert i biler, men de er ikke hva de en gang var.

Tidene har forandret seg. Bilene har også forandret seg. Du må dømme dem med hodet ditt i fremtiden – ikke med hjertet ditt fanget i fortiden.

 

Dagens situasjon er som en slakter som bedømmer veganske burgere. Etter lukt.

Problemet med dommerne i kåringen av Årets Bil 2026 er også – eller først og fremst – tunnelsyn. Hvis du ikke eier en elbil, vil du alltid heller mot det som er nærmest deg, det du har trodd på i flere tiår. Og det er her det virkelige svake punktet kommer inn i bildet: De fleste journalistene i dette utvalget er ganske gamleGjennomsnittsalderen deres er godt over 50 – og det er i disse årene det er veldig vanskelig for oss mennesker å forandre oss. Og enda mindre villige til å endre vår egen tro. Det betyr at vi sitter fast i det vi vet.

Derfor velger disse menneskene – i tillegg til press fra bransjen – biler som ikke har noe med fremtiden å gjøre. I stedet for å se fremover, ser de på fortiden.

Bransjeinteresse: overprisede biler – press og lobbyvirksomhet

Hvis de er på Skjønnhetskonkurranser involverer ofte skandaler om utnyttelse av unge jenter, så er COTY-utvalget en lignende symbiose – mellom bilindustrien og journalister, som – la oss innse det – har opplevd en del uro det siste tiåret og ikke lenger er redaksjonelt autonome. Gitt situasjonen i media, er journalister i dag ofte like mottakelige for «kompromisser» som unge jenter som viser mer enn bare en badedraktopptreden bak kulissene – alt for et bånd. Når det gjelder biler, er det for et testkjøretøy, en sponset flytur eller en reklamekampanje.

I bilbransjen er du som journalist avhengig av 40 til 50 merker, og blant disse – på ulike stadier av karrieren – er det ofte de samme personene som flytter rundt. Til tross for antallet merker er det ikke ti ganger så mange beslutningstakere innen PR og markedsføring. Det er én litt større familie, hovedsakelig europeisk, med noen få asiatiske unntak, som enten har blitt nesten innfødte i Europa eller er så globale at de har sammenlignbar innflytelse med de europeiske gigantene.

Og i denne bransjen – med mindre du er Topp gir – det er virkelig ikke verdt å bære nag. Man havner fort på en eller annen svarteliste. Jeg havnet selv der på grunn av en negativ kvalitetsopplevelse med en bil fra VAG-gruppen – Cupra Born. Og ta ikke feil – jeg skrev ikke om denne opplevelsen på mine plattformer, bare i spesialiserte Facebook-grupper. Likevel var det nok til en livstidsutestengelse.

Presset fra denne bransjen på journalister, som ofte er uavhengige, er slik at de ofte tar avgjørelser basert på taktikken som produsentene dikterer. Derfor ser vi ofte biler blant prisvinnerne som, i henhold til de grunnleggende kriteriene – tekniske egenskaper og sikkerhet – aldri burde ha blitt Årets europeiske bil.

Et slikt eksempel er for eksempel Renault 5 – sannsynligvis én de verste vinnerne i historien til dette utvalget. Euro NCAP-resultat? Fire stjerner. Plass, pris, tekniske funksjoner? Nærmere 2022 enn 2025. En bil som ikke er moden ennå – men du kjøper den kun basert på følelser.

I år? Middelmådighet på pidestallen til COTY-finalistene – selvfølgelig uten kineserne på EU-jord

Dacia Bigster – en bil som høres ut som den er laget av øl og PowerPoint. Solid på prislisten, praktisk, men «årets bil»? Det er som å erklære pulverkaffe som årets kaffe. De fleste anmeldere er enige om at du får noe for pengene, men hvis det grunnleggende – sikkerheten – mangler – som med Duster, hvor NCAP ga bare tre stjerner – en slik bil hører definitivt ikke hjemme i finalen. Uansett forholdet mellom pris og brukervennlighet. Og den kjører veldig dårlig.

Fiat Grande Panda – sjarmerende, firkantet, hyggelig. Men teknologisk? Et typisk eksempel på Stellantis resirkuleringsplattformer som vi allerede har sett. Hvis Grande Panda kom med en «USB-X»-port, ville det vært nyheter. Så det er fortsatt en fin bil med en plattform som – med tanke på hva kineserne tilbyr i dette segmentet – allerede burde vært pensjonert. Teknologisk umoden og samtidig for dyr i elektrisk versjon. Den er i dette utvalget bare fordi den også kan fås med en konvensjonell forbrenningsmotor. For å være ærlig. For sammenlignbare penger får du Leapmotor B10 – en helt annen bil.

Mercedes-Benz CLA – luksus, ja. Men med lading fungerer ikke det overalt. «800V-affæren» resonnerer sterkt hos Mercedes. 400V lading deaktivert De vil sikkert fikse det på ladestasjonene, men situasjonen avslører at det negative utvalget tilsynelatende er så dypt hos dette merket at systemet kan gjøre en så åpenbar stor feil. Når en premiumbil ikke kan «drikke» strøm der du vil ha den, føler du deg som en baron uten hage og elektrifisert parkeringsplass.

Designet er også baronialt barokk – og retroaktig. CLA klamrer seg fortsatt til verdens «IS» og skriker etter den tette designerblyanten, som liker å se en klassisk klokke på håndleddet og diesel i tanken. Ja – designerne hos Mercedes-Benz foretrekker fortsatt å kjøre biler med forbrenningsmotorer, og det synes. Etter min mening vil ikke designet være begeistret i Kina, som er et utpreget futuristisk marked. Det er dessverre ikke så langt forut for sin tid – det er mer 2015 enn 2025.

Og Skoda Elroq? – Jeg vet ikke hvem som godkjente denne formen, men dette er ikke evolusjon, dette er optisk kriminalitet. Hvis Picasso hadde designet en SUV etter fem øl og tre energidrikker, ville det vært Elroq. Ved å gjøre dette har jeg alvorlig fornærmet denne kunstneren og fratatt den dens historiske betydning – men Elroq er rett og slett ikke en vakker bil. Enkelte proporsjoner tåler ikke de grunnleggende designlovene og tvinger frem optiske triks som rett og slett ikke fungerer. Bilen ser forferdelig ut på bilder – og enda verre i virkeligheten. Jeg kan rett og slett ikke gi den tommelen opp, selv om det ikke er noe spesielt galt med teknologien – men selv der er den ekstremt grå og gjennomsnittlig. Det siste året har jeg begynt å tvile sterkt på designavdelingens skader, som en stund gjorde utskeielser, men nå virker det som om de har gått av rett spor.

Citroën C5 Aircross – Jeg vil sannsynligvis heller inkludere fetteren på samme plattform – Jeep Compass – blant finalistene, som etter min mening er den mest raffinerte av alle. I likhet med Fiat Panda kritiserer jeg ikke plattformen så mye her, som hovedsakelig er interessant for dens allsidighet – Stellantis tilbyr alt fra klassikere, plug-in-hybrider til elektriske biler. Men likevel – så mange biler har de samme eller svært like problemene at dette utvalget er et skikkelig lotteri. Og C5 Aircross vil også ha disse problemene. Jeg setter stor pris på det Citroën gjør med sin franske ekstravaganza i gruppen.

Kia EV4 – Det er den eneste bilen blant finalistene som jeg selv ville plassert blant finalistene, med forbehold om at det er en ikke så liten teknisk feil som plager meg. Men mer om det senere i mitt utvalg av «mine» finalister.

Renault 4 – En fin bil til en overpriset pris, for å være ærlig. Med firehjulsdrift, minst 8 kWh større batteri og fem stjerner i NCAP-testen, ville den oppfylt mine grunnleggende kriterier for en «finalist». Definitivt bedre enn Renault 5 – også fordi den er betydelig mer nyttig på andre benk og i bagasjerommet. Jeg «hater» den ikke like mye som Renault 5 – jeg vet ikke hvorfor, men den er rett og slett en mer nyttig bil fra starten av. Ansiktsløftningen vil nesten helt sikkert bringe et større batteri, bedre lading og – forhåpentligvis – minst 5000 euro lavere pris. Da vil den være en veldig interessant bil. I dag er den bare ikke det.

Hva med virkelig avanserte biler? Og mine favoritter i utvalget – Årets bil 2026.

Det gjorde det ikke Volvo EX90Det finnes ingen Zeekr 7XDet finnes ingen reell teknologisk overflod. Det er ingen følelse av å se inn i fremtiden – mer en følelse av å være på en bruktidémesse. Det er som om juryen ikke vil belønne de som faktisk tar skritt fremover, men de som går trygt på den gamle veien – og kjører der i 80 km/t.

Blant alle kandidatene, som jeg også vil liste opp, ville jeg valgt følgende finalister. Jeg har sett dem alle live og sittet i dem, og jeg mener at de oppfyller de grunnleggende kriteriene. De er «mennesker» nok til ikke å bli ekskludert fra kåringen av COTY – Årets bil 2026, men også avanserte nok til å bli fortjener oppmerksomhetEnda mer da jurymedlemmene avsa dommen sin.

1. Zeekr 7X: Utrolig forhold mellom pris og teknologi. Den er ikke uten feil, men den viser tydelig at teknologi som bare er tilgjengelig i premiumpakker for biler over €120 000, kan fås her for €60 000. Selvlukkende hydrauliske dører, 800-volts arkitektur og over 650 hestekrefter – dette viser hvilken retning Porsche, Audi og andre europeiske giganter bør se. Zeekr blir den kinesiske Porschen på EU-veiene. Den er omtrent 30% billigere enn sine EU-konkurrenter. Som et interessant faktum ... den vises i COTY-utvalget som Zeekr 7 – som absolutt ikke er stavet riktig. Det er som å fjerne bokstaven X fra BMW X3. Zeekr har også en 007-modell. Uakseptabel slurv «COTY – 2026», der de ikke engang staver nykommerens navn riktig.

2. Smart #5: En spesifikk design, som minner litt om Mini Countryman, med riktig mengde teknisk mot. For litt over innstegsprisen på 40 000 euro får du en moden elbil på en interessant plattform med svært godt utstyr. En av de bilene som overrasker positivt. I Smart #5 Brabus-pakken, en eksepsjonell bil uten konkurranse, rundt 60 000 euro, som drikker fra ladestasjonen raskere enn Porsche Taycan. Den er spesifikk i formen, men også på en måte gjenspeiles på de riktige stedene. Hele merket utvikler seg endelig pent og går i sin egen retning.

3. Volvo ES90: Nøyaktig hva premium burde tilby segment 2026Bare klassikere, blandet med velprøvd skandinavisk eleganse. Etter min mening den vakreste bilen i utvalget (utvendig og innvendig) – materialer, design og – tror jeg – også kjøreegenskaper er på rett plass – til og med litt sportslig ånd pustes inn. Ja, den er dyr – slik Volvoer alltid har vært – men når vi setter den side om side med konkurrenter som Mercedes-Benz EQS, EQE eller Audi A6 e-tron, viser den raskt at den kan konkurrere med dem prismessig. En bil som burde vært blant finalistene, men dessverre for mange er den mer kinesisk enn europeisk og derfor med minuspoeng fra dommerne. Urettferdig.

4. Kia EV4: I følge spesifikasjonene er det en gjennomsnittlig elbil, men i sin klasse kan den definitivt riste opp ting. Et relativt stort batteri for størrelsen, den allerede velprøvde 3. generasjonen av koreanske elbiler og en overkommelig pris. Selv om den ikke har 800V-lading, skulle jeg gjerne hatt likestrømslading over 180 kW. Det mindre batteriet har en 100 kWh-lading, som er minst 50 kWh for lite for 2025. Den ble også valgt fordi den er «gammeldags» nok til at dommerne forsto den. Men jeg setter spesielt pris på den gode prisen og den nye konkurransen i «Golf»-klassen av elbiler. Der det er størst mangel på slike biler. Selv om prisen for GT-linjeversjonen med et stort 78 kWh-batteri når bisarre 49 000 tusen på det tyske markedet. Noe som, etter min ydmyke mening, er minst 10 000 euro for mye med tanke på hva som tilbys. Du kan få mye bedre elbiler for pengene. Jeg kunne lett valgt Leapmotor C10 i stedet. Men jeg setter pris på den koreanske tilnærmingen.

5. Mazda 6e eller DS nr. 8:  Som finalist ville jeg valgt mellom disse to:

Mazda 6e – med et mindre batteri, en ekstremt balansert bil. Det store batteriet er teknologisk sett ganske feil (langsom lading), men det lille er bra. Teknisk sett er det ikke uten feil. Mazda har beholdt mye av det som en gang gjorde det spesielt – til tross for at det er produsert i Kina. Men det er, som alltid, veldig vakkert og tidløst designet. For rundt €42 000 med veldig rikt utstyr og gjennomtenkte materialer, representerer det et godt kjøp. Kanskje til og med den beste verdien for pengene – med tanke på centimeterne. Kjøreopplevelsen er ikke lenger hva den var, men bilens sjel er fortsatt veldig sammenlignbar. Etter min mening – en skjult favoritt i årets utvalg.

DS nr. 8 – den mest unike bilen i denne gruppen. Og det liker jeg. Den er ikke overdrevent dyr, men den tilbyr mye. Jeg setter pris på at DS har valgt sin egen plattform og filosofi for drivverk og batterier innenfor Stelantis-gruppen. Det handler ikke om rekordtall, men om gjennomtenkt, dristig annerledeshet. DS gir kjøperne det de forventer: design og konseptuell separasjon fra den grå gjennomsnittsbilen. Det er denne «prikken på i-en» som etter min mening tar den til topp fem. Så mot! Og det bør belønnes. Europeere mangler det. Denne tenkningen med ditt eget hode.

Konklusjon: Årets bil eller middelmådighetens vintage?

Hvis det skulle bli et utvalg Årets bil 2026 et speil av hva Europa verdsetter innen bilindustrien, så peker det speilet tilbake på fortiden. Dette er ikke en festival for innovasjon – det er en utstilling av kompromisser. Og dessverre sender det feil signal til bransjen. I stedet for å si: «Ikke gjør det lenger, se på hva kineserne gjør, bli bedre!», gir vi dem applaus og bekreftelse.

Mangelen på biler (minst én eller to) som jeg listet opp som finalister, er bevis på negativ seleksjon – det starter i utviklingsavdelingene og fortsetter hos journalistene. Dette er et alvorlig problem. Hvorfor?!
Så lenge vi klapper oss selv på skulderen og kjøper priser basert på fortiden, så lenge vi ikke innrømmer at den asiatiske konkurransen ikke bare puster oss i nakken – den overhaler oss, så lenge den syvende kraften ikke er klar til å foreta en rettferdig vurdering, vil den europeiske bilindustrien fortsette å synke. Og det vil ikke være noen hjelp å få.

Årets kåring er et bevis på at EUs bilindustri ikke klarer og ikke ønsker å utvikle seg. Men hvis du vil vinne, må du først vite hvordan du taper. – og med hevet hode. Dette utvalget tillater ikke bransjen å gjøre det. Det tillater ikke den rensingen og katarsissen som denne bransjen trenger – umiddelbart – i dag.

Jeg skulle gjerne tro at dette er fremskritt, men i år virker det som om juryen måler fremtiden med en måler fra nittitallet. Hvis dette virkelig var Årets Bil, måtte det være en bil som forbløffer deg – ikke en som får deg til å gjespe, da vinneren mest sannsynlig blir – COTY – Årets Bil 2026 – Škoda Elroq. (den mest sannsynlige COTY 2026 ifølge alle signalene fra de «hjemlige» jurymedlemmene). Definitivt den kjedeligste av alle årets biler, men like grå som de fleste biljournalistene – COTY-jurymedlemmene. Men den er absolutt et speilbilde av dette fullstendig feilaktige valget.

Det kan være fornuftig å endre navnet på neste års utvalg til:
«Fortidens bil – for de som frykter fremtiden.»

Mens jeg skrev dette, gjenlød Marlboro Man-reklamen fra 1954 i tankene mine, der annonsørene viste frem en ekte cowboy fra Wyoming som ble oppdaget av Burnetts fotografer mens han filmet på en ranch. Den svært romantiske og filmatisk filmede reklamen, som bare skildrer det enkle livet til en cowboy, skapte en av de mest vellykkede kampanjene, og spilte på et nostalgisk preg.

Men én ting er klart – hvis det finnes en reklame som ikke lenger burde lages i dag, så er det denne: reklamen som solgte frihet, men brakte med seg kreft.

Historien om COTY – kåringen av årets bil 2026 er veldig lik.