Se for deg et øyeblikk da du kunne se på verden uten den konstante dømmekraften i hodet ditt. Uten den umiddelbare reaksjonen: "Han er frekk, hun er grunn, dette er feil, dette er riktig." Krishnamurti sa en gang at evnen til å observere uten å dømme er den høyeste formen for intelligens. Men seriøst – hvor mange ganger har du egentlig prøvd det? I en verden der dommer er vårt daglige måltid, har vi blitt avhengige av meninger som koffein: uten dem føles det som om vi mangler en del av identiteten vår. Er det virkelig slik?