Med en all-star rollebesetning ledet av Brad Pitt, Margot Robbie og Diego Calva, lover 'Babylon' å bli en overdådig og spennende utforskning av fremveksten av Hollywood på 1920-tallet. Men til tross for den imponerende produksjonen, det vil si design, kinematografi og musikk, kommer filmen til slutt til kort i gjennomføringen, og etterlater publikum med en følelse av tomhet og misnøye.
Dermed kan Damien Chazelles siste film 'Babylon' beskrives som en blendende og storslått hyllest til Hollywoods gullalder, som finner sted på 1920-tallet under overgangen fra stumfilm til talkies. Med et budsjett på $150+ millioner er filmen en fryd for øyet, med imponerende produksjonsdesign, kinematografi og musikk. Til tross for sin storhet, lever Babylon ikke opp til løftet som en overbevisende og nyansert utforskning av Hollywoods fremvekst.
Filmen følger tre bransjeaktører - en maktstjerne, en kommende stjerne og en kommende regissør - hvis liv krysser hverandre i en vill og hedonistisk underholdning. Brad Pitt stjernespill Jack Conrad med sin vanlige «glatthet» og sjarm, men karakteren er endimensjonal og uten dybde. Margot Robbie, som en ambisiøs skuespillerinne Nellie LaRoy, leverer en uredd forestilling, men karakteren er dårlig skrevet og underutviklet. Diego Calva, som en meksikansk-amerikansk assistent Manny Torres, er den mest sympatiske og relaterte av de tre hovedpersonene, men hans bit føles tvunget og konstruert.
En av de viktigste filmens mangel er dens mangel på historisk nøyaktighet. Chazelle tar seg friheter med fakta og presenterer Hollywood mothistorie, som fokuserer på periodens antatte utskeielser, men som ikke klarer å fange opp kompleksiteten og nyansene i perioden. Filmen utforsker heller ikke virkningen av overgangen til synkron lyd på bransjen og menneskene som jobbet i den.
Et annet stort problem med filmen er manuset. Chazelles manus er for mye ambisiøs og prøver å stappe inn for mange historier, noe som resulterer i en usammenhengende og ufokusert fortelling. Karakterene er grunne og underutviklede, og dialogen er ofte klønete og tvunget. Filmen har også problemer med tempo, da de to første timene føles trege og kjedelige og siste akt forhastet og konstruert.
Til tross for sine mangler har den 'Babylon' sine fordeler. Kinematografi av filmen Linus Sandgren den er flytende og drivende og fanger periodens frenetiske energi. Musikk Justin Hurwitz er en av årets beste, med tilbakevendende karaktertemaer som gir filmen et operapreg. Produksjonsdesignet er også imponerende, og spenner mellom følelsen av autentisitet og noe som er større enn livet. Dette er det ekte Hollywood!
Oppsummert er 'Babylon' en film som er verdt å se for sine skuespill og tekniske prestasjoner, men til syvende og sist ikke oppfyller løftet som en overbevisende og nyansert utforskning av Hollywoods fremvekst. Det er en film som er høy på stil, men lav på substans, som gjør at publikum føler seg tomme og utilfredse. IMDB-vurderingen: 7,5/10 er høy og uventet, og litt uberettiget.
Jeg anbefaler å se filmen på kino, for man trenger som nevnt en storskjerm for å oppleve vallaken og oppleve produksjonen.
