Hvem av oss har ikke hørt kommentarer som «mamma kuttet» eller «akkurat som pappa»? Selv om mange av oss prøver å danne vår egen identitet og gå ut av skyggen av foreldrene våre, oppfatter vi i visse øyeblikk deres gester, stemmer eller vaner, som vi på en eller annen måte bærer med oss. Men hva påvirker oss egentlig til å bli som dem – er det genene våre, miljøet vi vokser opp i, eller rett og slett mønstrene vi internaliserer gjennom årene? Blir vi som foreldrene våre med årene?
Blir vi som foreldrene våre med årene?! Genetisk arv gir oss både fysiske egenskaper og mange personlighetstrekk. Forskning utført innen psykologi og genetikk viser at gener påvirker personlighet og til og med atferdsmønstre. dr. Robert Plomin, en ledende genetiker innen forskning på genetikks innflytelse på atferd, påpeker at gener kan forklare omtrent 50 %-forskjeller i personligheter mellom mennesker. Plomin mener at genetikk spiller en svært viktig rolle i dannelsen av vår personlighet, noe som også vises gjennom likheten med foreldrene våre.
Men genetikk er ikke alt. Selv om visse personlighetstrekk «arves», er deres uttrykk også sterkt formet av våre livserfaringer, spesielt i barndommen. Den anerkjente psykologen Jay Belsky bemerker at påvirkningen av arvelighet ikke er helt solid; miljøet som barnet utvikler seg i kan myke opp eller styrke arvelige påvirkninger.
Familiemiljø: Første skritt til personlighet
Å vokse opp i et familiemiljø, hvor vi hele tiden blir utsatt for vaner, verdier og reaksjoner fra foreldrene våre, former oss sterkt. Barn imiterer foreldrene sine og adopterer atferdsmønstre fra dem. Foreldre er de første menneskene som gir oss følelsesmessig støtte og struktur, så deres reaksjoner, måte å kommunisere på og til og med mønstre for problemløsning blir våre "modeller" av verden.
Forskning utført av University of Michigan fant at barn som vokser opp i et mer autoritativt miljø har en tendens til å adoptere de samme mønstrene senere i livet – både positive og negative. For eksempel, hvis foreldre er i konflikt eller har problemer med følelsesmessige uttrykk, er det mer sannsynlig at barn internaliserer disse mønstrene og bærer dem inn i sitt eget liv. Blir vi som foreldrene våre med årene?!
Psykologiske mekanismer: Hvorfor imiterer vi?
En av de viktigste psykologiske faktorene som bidrar til foreldrelikhet er tilknytningsteori. Psykiater og forsker John Bowlby utviklet teorien om at barn utvikler grunnleggende mønstre for tillit, trygghet og lydhørhet gjennom tidlige relasjoner. Disse tidlige tilknytningsmønstrene dannes gjennom relasjoner med foreldre eller omsorgspersoner, som ofte overføres til våre voksne relasjoner.
Interessant forskning publisert i tidsskriftet Psykologisk vitenskap, men peker på fenomenet ti av sosial læring. Utviklet av Albert Bandura, understreker denne teorien viktigheten av imitasjon. Foreldre er de nærmeste "modellene" i vår barndom, så det er ikke overraskende at barn ofte imiterer både positive og negative sider ved deres oppførsel.
Kan vi bryte familiemønstre?
Selv om mange av oss ligner på foreldrene våre på visse måter (eller blir som foreldrene våre med årene), har vi alltid evnen til å bli klar over disse mønstrene og transformere dem om nødvendig. I dag er det mange måter å jobbe med seg selv på – fra psykoterapi til stressmestringsteknikker og å utforske indre motivasjoner. Selvrefleksjon er et viktig skritt mot å bryte opp fra familiemønstre som ikke passer oss.
Psykoterapeut Dr. Sharon Martin sier at det er viktig å bli bevisst på hvordan vi reagerer i stressende situasjoner eller i relasjoner. Dette er ofte når våre internaliserte familiemønstre viser seg. Ved å føre dagbok, selvrefleksjon eller behandling gjennom terapi kan vi bli oppmerksomme på disse mønstrene, gjenkjenne dem og om nødvendig bevisst endre dem.
Å akseptere arven, men skape din egen vei
Til slutt kan vi faktisk finne oss selv i visse gester som vi ubevisst har adoptert fra foreldrene våre. Kanskje vi til og med deler en lignende sans for humor eller måte å uttrykke oss på. Men samtidig har vi mulighet til å bestemme hvilke deler av «familiearven» vi skal beholde og hvilke vi skal endre.
Å bli «som foreldrene våre» kan være en berikelse eller en begrensning, avhengig av hvor mye vi er villige til å jobbe med oss selv og bli bevisste på hvem vi egentlig er. Til syvende og sist handler det om balansen mellom det vi «arvet» og det vi skaper selv. Uansett er avgjørelsen i våre hender - vil vi følge foreldrene våre, eller vil vi lage vår egen vei.
