La oss være ærlige. Bilindustrien har blitt litt ... deprimert de siste årene. Alle produsentene konkurrerer om å lage den sinteste, tyngste og dyreste elektriske behemoten som tar like mye plass på veien som en liten studioleilighet. Og så har vi Citroën. Merket som tilsynelatende er det eneste som fortsatt drikker ekte vin i lunsjpausene. De har introdusert Citroën ELO. Det er ikke en bil. Det er en mobil stue som slukte en McLaren F1 og bestemte seg for å bo i en Decathlon. Og vet du hva? Den er helt fantastisk.
La oss først ta for oss tallene, for det er de eneste som ikke vil være subjektive i denne artikkelen. Citroën ELO Den måler bare 4,10 meter (13,45 fot) lang. For å sette det i perspektiv: det er størrelsen på deres ë-C3, eller omtrent lengden på en gjennomsnittlig rushtid. Men franskmennene har brukt et gammelt triks – fordi bilen er elektrisk og motoren er på bakakselen, har de strukket interiøret til det absurde.
Resultatet? De har presset seks voksne inn i bybilens planløsning. Dørene åpnes i motsatte retninger (såkalt selvmordsdører), uten midtstolpe, noe som skaper en åpning som er 1,92 meter bred. Dette betyr at du ikke setter deg inn i bilen, du beveger deg inn i den.
«ELO forfekter ikke prinsippet om at kunden skal tilpasse seg sitt kjøretøy, men at kjøretøyet skal tilpasse seg kundens behov. Dette er et uttrykk jeg vanligvis hører med merker som selger kjøretøy for 200 000 euro, men ikke med folkets Citroën.»
Førersetet: Ego-tripp eller geni?
Det er her ting blir bisart på best mulig måte. Førersetet er plassert i midten. Sentralt. Vi så dette sist i den legendariske McLaren F1 eller Gordon Murrays T.50. Bortsett fra i modellen Citroën ELO Du kommer ikke til å jage en toppfart på 300 km/t, men du kommer til å herske over bytrafikken.
Hvorfor midt i setet? Fordi det gir best sikt, og fordi – husk – setet kan roteres 360 grader. Når du ikke kjører, snur du ryggen til passasjerene, og plutselig er du ikke lenger sjåføren, men verten for festen. Rattet er eneiket (en nikk til DS-gudinnen fra 1955), og det er ingen instrumenter. Alt projiseres på en flytende film på frontruten. Dette er «Tech-Noir»-fremtiden vi har ventet på.
Den hellige treenighet: HVILE, LEK, ARBEID
Citroën hevder at 95 %-bilen er et parkert og ubrukelig metallstykke. Citroën ELO endrer på det med et konsept de kaller HVILE, LEK, ARBEID.
HVILE: I samarbeid med Decathlon (ja, den butikken der du kjøper løpesokker) har de laget et interiør som kan forvandles til et soverom. To oppblåsbare madrasser laget av «Dropstitch»-materiale (det samme som SUP-brett) er skjult i bunnen. Taket kan åpnes slik at du kan se på stjernene. Dette er ikke å sove i en bil fordi du gikk glipp av hotellet ditt; dette er glamping.
SPILLE: Alt er modulært. Du kan ta ut baksetene og bruke dem til piknik. Bilen har V2L-teknologi (Vehicle-to-Load), som betyr at ELO-en i hovedsak er et stort bærbart batteri (powerbank) som du kobler en elektrisk grill, høyttalere eller en DJ-boks til.
ARBEID: Siden vi lever i Zoom-tiden, blir ELO til et kontor. Midtkonsollen blir et laptopbord, og bilen blir ditt lydisolerte kontor med utsikt over havet (eller en parkeringsplass i Bitcoin, avhengig av flaksen).
Teknologi som puster med deg
Det er ikke bare en boks. Det er en smart boks. Goodyear utviklet Eagle Xplore-dekkene med SightLine for ELO. Sensorer i dekkene måler slitasje og trykk i sanntid, og en LED-lampe på felgen forteller deg med farger om alt er i orden. Endelig en bil som kommuniserer med deg uten å pipe som en panisk robot.
Karosseriet bruker resirkulerte materialer, inkludert ekspandert polypropylen (materialet som brukes i sykkelhjelmer) på støtfangerne. Den er solid, lett, og hvis du riper den, vil du ikke gråte, men du vil si at den har en «patina».
Konklusjon: Hvorfor trenger vi det?
Citroën ELO vil sannsynligvis ikke gå i serieproduksjon akkurat slik den er. Og det er en tragedie. I en verden besatt av aggresjon, status og nappaskinn, er ELO like forfriskende som en kald augustkvask.
Den er fargerik, den er vennlig, og den tar ikke seg selv for høytidelig. Den er et bevis på at en bil ikke nødvendigvis bare er et middel for å komme seg fra punkt A til punkt B, men et sted hvor vi faktisk bor. Hvis dette er fremtiden for elektrisk mobilitet – morsom, modulær og litt sær – så har vi ingenting å frykte. Jan Macarol ville hatt en. Ikke for racing, men for de øyeblikkene når verden blir for alvorlig og du trenger din oransje lykkeboble.
Prisen? Uvurderlig, fordi det er et konsept. Men hvis de hadde laget det, ville det kostet like mye som en velutstyrt C3. Citroën, s'il vous plaît, gjør dette.
