Den tredje sesongen av The White Lotus 3, satt i Thailand, lovet spiritualitet, åpenbaringer og eksotisk anspent luksus. Til slutt fikk vi en sliten meditasjon over døden, tom dialog og en rollebesetning som ikke klarte å fange helt til slutten. Da spillerne endelig varmet opp litt, hadde vi allerede mistet interessen.
Hvis det virket slik Den hvite lotusen Etter en eksplosiv første sesong og en følelsesmessig vågal andre, har The White Lotus 3 funnet sin plass blant de mest ambisiøse seriene på moderne TV, og er det nøkterne øyeblikket etter en all-inclusive-middag – når du innser at du har overspist og at desserten ikke er verdt kaloriene.
The White Lotus 3: Den svakeste sesongen ennå? Absolutt.
Mike White, forfatter og regissør, brettet denne gangen opp ermene og tok oss med til Thailand – et reisemål perfekt for åndelig transformasjon og kulturmøte. Men det vi fikk var en lang og innholdsfragmentert sesong, der temaer om død, tro, skyld og opplysning fløt på overflaten, aldri virkelig utforsket.
At sesongen har vært tøff er ingen overraskelse – hvit spiller ofte med ubehag. Men problemet er ikke tittelen, det er at historiene aldri egentlig henger sammen til en meningsfull helhet. Hver karakter var fanget i sin egen boble, og ikke på en måte som utdypet forståelsen, men på en måte som distanserte oss fra noe virkelig viktig.
Rollelisten? Kaldt som en buffetsalat.
Det er ingen tvil om at tidligere sesonger Den hvite lotusen sparket noen skuespillere (Jennifer Coolidge, Aubrey Plaza, Theo James) fordi karakterene passer skuespillerne som en tynn gin og en god tonic. Men denne gangen – et fullstendig fravær av kjemi. Patrick Schwarzenegger, Carrie Coon, Aimee Lou Wood, Scott Glenn... hver for seg dyktige, men sammen som en improvisert teatergruppe som fortsatt søker etter en felles tone.
Selv om det var øyeblikk av autentisitet mot slutten (spesielt Lauries monolog, mesterlig fremført av Carrie Coon), kom vi dit for sent. Da var vi nummen. Da skuespillerne endelig ble litt mer overbevisende, hadde vi, publikum, allerede blitt vant til treskuespillet deres – ikke fordi de ble bedre, men fordi vi ble mer slitne.
Visuell luksus uten innhold
Det som ikke kunne overses var at alle episodene var visuelt betagende. Thailand, med sin mystikk, grøntområder, templer og turkise hav, skrek rett og slett etter symbolikk. Men det hele ble raskt til et postkort – vakkert, men tomt. Til og med åndelige elementer (munker, meditasjon, symbolikken til dødens tre) har blitt bare et bakteppe for velstående vesterlendinger som leker med ideen om opplysning - som om du kan kjøpe en åndelig gjenfødelse i feriestedets resepsjon.
Tannløs satire
Den hvite lotusen har alltid vært en serie som underholdt oss med sitt kyniske blikk på de rike og de korrupte. Denne gangen er det imidlertid som om serien ikke lenger turte å bite. Satiren ble utvannet, nesten mild. Karakterer som Tim Ratliff og hans eksentriske familie ble designet for humor og sjokk – men ble etterlatt uten noen reell vekt. Selv dødsfallene var på en eller annen måte vektløse. Chelsea, en av de få sympatiske karakterene, dør med en smultring i hånden. Symbolikk? Kanskje. Men effekten? Ikke akkurat.
Hva med doktrinen?
Mike White forteller oss at opplysning er en illusjon, at søken etter mening i rikdommens verden er resultatløs. Ok. Men visste vi ikke det allerede? Og enda viktigere – trenger vi egentlig åtte episoder for å finne ut av dette med karakterer vi knapt tåler?
Sesongens eneste ekte stjerner? Aper.
De mest naturtro karakterene som formidlet følelser, opptrådte sammenhengende og var visuelt underholdende – var apene. Hvis noen kommer tilbake i sesong fire, bør det være apene. Og kanskje Fabian, som skylder oss en sang.
