Elbiler er fremtiden, men bare under én betingelse – at de blir rimelige og praktiske. Så hvorfor lager bilprodusentene fortsatt «halvbakte» løsninger som frustrerer brukerne? Og hvorfor snakker de om «en annen» bil og dermed dreper e-mobilitet? Hvorfor brukere vil ha en ekte elbil!
Hvorfor forbrukere vil ha en ekte elbil, mens europeiske bilprodusenter vedvarende fremmer ideen om en elbil som en "andre" bil for husholdningen - mindre, begrenset og ufullstendig. Men en slik tilnærming overser et vesentlig behov hos moderne brukere: En elbil må være allsidig og kompromissløs. Tross alt er en bil ikke bare et transportmiddel. Det er et symbol på frihet – friheten til å reise på reise, enten den er kort eller lang, bekymringsløs.
Hvis friheten er begrenset, vil brukerne føle seg begrenset og vil ikke være fornøyd med produktet.
Nøkkelfunksjoner til en ekte elbil
Skal vi ha en elbil som virkelig er nyttig, må den oppfylle visse tekniske krav. Uten dem er det vanskelig å snakke om praktisk verdi. Her er den grunnleggende listen:
- Batterikapasitet: Minst 60 kWh (brukbart, netto). Dette sikrer en rekkevidde på rundt 400 km, som er minimum for komfortabel kjøring uten å hele tiden lete etter ladestasjoner. Med et slikt batteri kan du kjøre 300 km på motorveien.
- Rask lading: Minimum ladeeffekt på 150 kW slik at bilen kan få nok energi til en 300 km kjøretur på 20-30 minutter. Det skal ikke finnes noe langsommere ladetilbud på markedet. I 2025 må dette bli standard, også for disse bybilene.
- Energiforbruk: Opptil 20 kWh per 100 km ved motorveihastighet (120 km/t), noe som sikrer energieffektivitet og reduserer ladekostnadene. Biler må satse på aerodynamikk og vektreduksjon, noe europeiske produsenter ennå ikke gjør.
Biler som ikke oppfyller disse kriteriene kan se lovende ut på papiret, men skuffer i det virkelige liv. For eksempel er Renault 5 i grunnversjonen, som ikke tillater hurtig DC-lading, et godt eksempel på hvordan produsentene undervurderer brukerne. En elbil som tar timer å lade er rett og slett ikke praktisk. Uakseptabelt er også den reduserte ladeeffekten, for eksempel 6 kW i stedet for 11 kW for bybiler. Men vi vil gjerne ha flere biler med mulighet for lading med 22 kW, noe som var mulig med Zoe og BMW i3.
Hvorfor forstår ikke produsentene brukerne?
Europeiske produsenter hevder ofte at prisen er den største hindringen for utviklingen av bedre elektriske kjøretøy. Men denne unnskyldningen er allerede utdatert. Tesla Model 3, selv i grunnversjonen (Standard Range), er et bevis på at det er mulig å tilby en elbil av høy kvalitet til en rimelig penge. Prisen på innstegsmodellen Tesla er 39.900 euro (omregnet til rundt 43.000 USD), som er et relativt høyt beløp, men samtidig en målestokk som den europeiske industrien må nå.
For disse pengene bør europeiske produsenter tilby sammenlignbare eller billigere produkter som har tilleggsegenskaper som Tesla Supercharger-nettverk og FSD-datamaskin i hver bil.
Løsningen: Biler som kan sammenlignes med Tesla må være 10.000 euro billigere hvis de vil konkurrere. Hvorfor? Tesla tilbyr:
- Tilgang til Supercharger-nettverket, som muliggjør rask og pålitelig lading.
- Et avansert programvaresystem som ikke krever tilleggsbetaling for grunnleggende funksjoner.
- Ytelse som legger konkurrentene langt bak.
Europeiske produsenter bør lage kjøretøyer med samme spesifikasjoner, men uten ekstrautstyr som ladestasjonsnettverk eller avanserte autonome kjøring (FSD)-funksjoner, og tilby dem for rundt €30 900. Dette er en realistisk pris som vil gjøre elbiler av høy kvalitet allment tilgjengelig.
Hvor skuffer produsentene spesielt?
- Lader for sakte: Mange biler på markedet når fortsatt ikke ladeeffekten på 150 kW. Eksempler: Renault 5, Citroën e-C3 og andre. Selv Volkswagen ID.3 forblir på grenser for grunnleggende modeller, som rett og slett ikke lenger er konkurransedyktige.
- Batteriet er for lite: Mange modeller, som Renault 5 og Opel e-Corsa, tilbyr batterier med kapasiteter under 50 kWh, noe som betyr en samlet rekkevidde på rundt 300 km. Dette er kun akseptabelt for bykjøring, ikke for en bil som skal være nyttig på lange reiser.
- Løfter uten sikkerhet: Mange modeller annonserer serier som er langt fra de reelle tallene under hverdagslige forhold. For eksempel annonserer Peugeot e-208 en rekkevidde på mer enn 400 km, men når realistisk rundt 250 km i motorveihastighet.
Er løsningen nær?
Fremtiden er ikke håpløs. Kinesiske produsenter som NIO, Xpeng og Zeekr tilbyr interessante produkter som kan tvinge europeiske konkurrenter til å forbedre sine strategier. Nye Volkswagen-modeller er også i horisonten, og lover bedre ytelse og rimelighet. Nøkkelspørsmålet gjenstår: vil disse bilene være tilgjengelige for et bredt spekter av forbrukere?
Nøkkelen er familienisjen!
Foreløpig har ikke en aktiv familie på fire muligheten til å legge inn e-mobilitet under 50 000 euro. Den første brukbare bilen er KGM Torres (€35.000), etterfulgt av Tesla Y (€45.000) og ID.7 stasjonsvogn – sistnevnte er uten tvil Europas beste elbil, men savnet på grunn av prispolitikken.
Etter min mening bør BMW tilby 5-serie i elektrisk utgave for prisen av 520d-motoren. Selv Mercedes-Benz oppnådde ikke prissammenlignbarhet med E-serien med EQE-modellen. Det kan være luksusmerkene som ville jevne ut prisene mer.
Konklusjon: Tid for endring
Hvis europeiske produsenter ønsker å forbli konkurransedyktige, må de lytte til brukerne og slutte å lage «halvveis» løsninger. Markedet etterspør helt klart elbiler som ikke bare er en bil nummer to, men hovedfamiliebilen – og uten kompromisser.
Vi er ved et vendepunkt. Vil europeiske produsenter endelig forstå hva brukerne virkelig vil ha? Eller vil Tesla fortsette å regjere som det eneste sanne valget for de som leter etter en elbil av høy kvalitet?
