Det er interessant å tenke på hvordan mennesker som en gang betydde alt for oss, plutselig blir til ingenting. Hvordan vi lærer å glemme. Hvordan vi tvinger oss selv til å glemme. Og hvordan tiden setter andre mennesker inn i livene våre. Er det virkelig så enkelt å slette fra livet ditt, personen som en gang betydde alt for deg?
Hvordan kan de bli fremmede igjen? En fremmed, som om de aldri hadde kjent hverandre. Er det virkelig så enkelt å gjøre personen du elsket til en fremmed? En person som kjente din hverdag, dine feil, din sårbarhet, din nakenhet?
Du sitter igjen med minner. Det vil alltid være de øyeblikkene sammen. Minnene etterlot seg preget av stedene dere besøkte sammen og tingene dere sa, alt som gjenstår.
Glemmer du noen gang virkelig alle de første øyeblikkene sammen, intimitet? Blir jubileene dine normale dager i året igjen? Til tingene du har gjort og løftene du har gitt? Ignorerer du dem fordi det rett og slett ikke er noe annet valg?
Sinnet ditt forteller deg å fortsette å leve uten dem og tvinger hjertet ditt til å følge etter. Er det virkelig så lett?
Jeg tror at når du elsker noen, elsker du dem enten for alltid, eller så har du aldri elsket dem i det hele tatt.
Selvfølgelig skaper et brudd sår som man forlater hverandre, noen ganger dype, og man frykter risikoen for å falle inn i dem igjen.
Jeg vil ikke tro at delte øyeblikk bare blir slettet. Du trykker på delete-tasten og lever videre som om du ikke elsket noen i går, men i dag eksisterer de ikke lenger.
Alle er sentrum i sitt eget univers. Hvis du kolliderer med en annen, kan det ødelegge deg, forandre deg, flytte deg. Noen ganger kommer du sammen som en, andre ganger bryter du i tusenvis av biter.
Vil universet ditt noen gang igjen inkludere personen som gjorde en sprekk i hjertet ditt? Ingen vet. Vil noen passe profilen til personen du elsket? Jeg vet ikke.
Du finner sjeler laget av de samme tingene som dine. Du finner partnere, venner og føler at du aldri kunne vært fra hverandre. Du venter på at et annet univers skal kollidere med ditt for å endre det du ikke kan gjøre selv.
Først etter stormen innser du at bare den alltid roer seg og at du ser stjernene annerledes. Ingen vet hvem sitt vrak som kan skape din smerte og hvilke som vil bli gjort til kjærlighet.
Vi starter alle som fremmede, og om mulig blir vi ikke fremmede.
