«Whataboutism» eller effekten av å avlede oppmerksomheten er en kommunikasjonstaktikk der samtalepartneren ikke direkte svarer på kritikk, men tar temaet et annet sted – oftest med en motanklage. Det er en strategi for unndragelse der nøkkeloppgaven blir irrelevant når diskusjonen skifter til spørsmålet "Hva med dem når de gjorde det samme?"
Hva er whataboutism? Hvis en journalist spør en minister på en pressekonferanse om helsevesenets dårlige tilstand, hører han ofte et svar som lyder: — Hvorfor sa du ingenting da flere klinikker ble stengt for ti år siden? I stedet for et konkret svar får vi en tilbakevending til fortiden og en diskusjon av gamle saker. Effekten av dette er enkel, men effektiv – publikum mister fokus og samtalen blir en emosjonell diskusjon av gammelt nag som ikke gir noen løsninger på dagens situasjon.
Et mesterverktøy for politisk infighting
Politisk diskurs er en virkelig grobunn for «whataboutism». Når dagens regjering mottar anklager om skandale eller feil, kan vi nesten forvente et svar som vil ligne: “Den forrige regjeringen gjorde det enda verre!“ På denne måten slipper de politiske elitene direkte ansvar og flytter debatten over til en «konkurranse» om hvem som har den lengste listen over feil.
Dette fenomenet er ikke begrenset til politikk. Det er også til stede i sosiale diskusjoner på nettverk, der brukere kritiserer aktuelle hendelser og ofte skriver: "Husker du i 2010 da det samme skjedde?" Ved å gjøre det, i stedet for å håndtere dagens problemer, gjenoppliver vi fortiden og utvanner dermed diskusjonen. Plutselig handler det mindre om hvordan man løser problemene og mer om hvem som syndet først.
Hvorfor fungerer "whataboutism" så bra?
Grunnen til at denne taktikken fungerer så ofte er enkel: vi har mennesker et medfødt behov for rettferdighet og sammenligninger. Hvis noen nevner det en gang i tiden en annen gruppe gjorde noe lignende, gir dette opphav til følelsen av at det kanskje ikke er rettferdig at bare én side er ansvarlig for sine feil. Slike unnskyldninger distraherer oss med en sterk emosjonell ladning – de minner oss om urettferdigheter fra fortiden, om klager som fortsatt er ferske. Som et resultat blir publikum delt inn i leire som graver opp gamle historier i stedet for argumenter for å løse problemet.
Hvordan unngå spillet "Hva med dem?"
Det første trinnet i å overvinne "av whataboutism” er å erkjenne at det er et triks som leder bort fra poenget. Når samtalepartneren endrer emne, er nøkkelen å forbli rolig og bringe spørsmålet tilbake til det opprinnelige problemet: "Dette er interessant, men hvordan skal du løse det nåværende problemet?" Det er viktig å ikke falle for følelsesmessige sammenligninger, men å holde seg til fakta.
Mennesker tenker ofte, at vi vil beseire "whataboutism" med sterke kontringer, men i virkeligheten spiller vi hans spill. En rolig og fokusert respons teller mer enn en følelsesmessig respons. Ved å bruke bekreftet informasjon og klare spørsmål kan vi holde oss til temaet og ikke la diskusjonen gli inn i forvirring.
For bedre offentlig samtale
Distraksjonseffekten lærer oss en viktig lekse om hvor lett vi kan miste tråden i en samtale. I et samfunn der debatter blir stadig mer opphetede og polariserte, må vi gjenkjenne kommunikasjonstriks og lære å tenke kritisk. Dette er den eneste måten å forhindre at viktige spørsmål blir stående ubesvart. I stedet for å komme tilbake til spørsmålet igjen og igjen "Hva med dem?", må vi se etter løsninger på spørsmålet "Hva kan vi gjøre nå?"
Når vi vet hvordan vi skal dempe fortidens stemmer og fokusere på nåtiden, vil diskusjonene bli konstruktive og endringsorienterte. Da vil også det politiske rommet bli mindre som en duell og mer som en plattform for å finne løsninger
