Leica har nettopp gjort det de er best på: de tok noe teknisk perfekt, lakkerte det i gjørmefargen og tok prisen til en solid brukt familiebil for det. Og vet du hva? Vi vil fortsatt ha det. Den nye Leica Safari- og Glossy Black-objektivserien er ikke bare optikk; det er et uttrykk for at du elsker mekanikk, historie, og at du ikke har noe imot at dyrt utstyr skinner som en messinglysestake når det slites over tid.
La oss være ærlige. De fleste av disse objektivene vil aldri se et ordentlig safaribilde, langt mindre fronten, som den originale olivengrønne fargen ble utviklet for på 1960-tallet. Originale modeller Leica M3 og M4-er i denne fargen var overlevelsesverktøy. I dag er disse nye linsene – Leica Safari – Summilux-M 35mm f/1.4 ASPH., Summilux-M 50mm f/1.4 ASPH. og Summicron-M 28mm f/2 ASPH. – det ultimate motetilbehøret for fotografen som ønsker å skille seg ut i den urbane jungelen nettopp ved å «gjemme seg».
Men hvis vi legger til side kynismen rundt Leica Safari, tingen under panseret er fascinerende. Leica stoppet ikke bare med å male aluminiumet. Nei, det ville være for enkelt og for billig. Disse objektivene er laget av solid messing, maskinert til toleranser som ville gjort selv ingeniørene flaue. NASADen olivengrønne finishen er motstandsdyktig mot riper, løsemidler og kjemikalier, noe som betyr at linsen vil overleve deg, barna dine og sannsynligvis den neste istiden.
Den viktigste nyskapningen i Safari-serien «trio» er ikke bare fargen. Ingeniørene i Wetzlar har endelig lyttet til klager og oppgradert fokuseringsmekanismen. Disse objektivene har en utvidet nærfokuseringsavstand. Mens klassiske M-objektiver stopper på 70 centimeter, kan disse nye modellene komme mye nærmere motivet. Det tilsvarer å legge til en turbolader til en naturlig aspirert motor – plutselig har du manøvreringsrom som du ikke hadde før.
Blank svart: Kunsten å forfalle
Hvis serien Leica Safari Glossy Black Summilux-M 50mm f/1.4 Classic er designet for de som later som de er usynlige, og er for de som forstår wabi-sabi – den japanske estetikken av forgjengelighet. Eller rett og slett de som er velstående nok til å synes det er sexy å bruke det.
Dette er den «svarte» fargen samlere drømmer om. Det er ikke anodisert aluminium som forblir matt svart for alltid. Det er en skinnende polering på messing. Hvorfor er dette viktig? Fordi poleringen vil slites av med bruk. I kantene der fingrene vrir fokusringen og der linsen gnir mot posen, vil den gylne messingen begynne å skinne gjennom den svarte fargen.
«Med Leica kjøper du ikke bare et objektiv. Du kjøper et lerret som du sakte, men sikkert vil avdekke gjennom bruken din de neste tretti årene.»
Dette er et fenomen kjent som «messing». Med andre merker ville dette vært en klage. Med Leica er det en funksjon du betaler en premium for. Og for å være ærlig – det fungerer. Et objektiv med denne patinaen ser ut som en krigsveteran med tusen historier bak seg, selv om den eneste «kampen» han har sett er kampen om den siste croissanten i bakeriet.
Teknisk perfeksjon under en retrokjole
Ikke la deg lure av mid-century-utseendet. Optisk sett er dette beist. Vi snakker om Summilux- og Summicron-seriene, som i Leica-språk betyr blenderåpninger på f/1.4 og f/2.0. Dette er «lyse» objektiver.
- Lysstyrke: Med f/1.4 kan du fotografere i en kjeller uten vinduer og fortsatt få lyse bilder. Bokeh-effekten er så kremet at du kunne smøre den på brød.
- Produksjon: Fokusringene har den karakteristiske Leica-dempinga. Ikke for hard, ikke for myk. Det er akkurat slik det skal være. Som rattet i en gammel, men fullstendig restaurert Jaguar E-Type.
- Detaljer: De røde og hvite graveringene på vektene er håndstøpt. Ja, noen i Tyskland sitter og påfører maling på disse sporene med mikroskopisk presisjon.
Alle modellene er selvsagt optimalisert for de nyeste høyoppløselige sensorene, som de som finnes i M11-P. Dette betyr at du får skarp kontrast og kant-til-kant-oppløsning, uten de kromatiske avvikene som plager billigere optikk.
Konklusjon: Irrasjonell kjærlighet
La oss være ærlige og ærlige. Prisene er absurde. Summilux-M 35mm Safari koster 6795 $ (ca. €6300). For de pengene kan du få en bruktbil, tre japanske toppobjektiver eller en baderomsrenovering. Det blanke, svarte 50mm-objektivet koster «bare» 4595 $, noe som virker som et spesialtilbud i dette universet.
Men å måle Leica Safari Sett i lys av pris-ytelsesforholdet er det som å klage over at en mekanisk klokke til 10 000 euro viser mindre nøyaktig tid enn telefonen din. Du misforstår poenget.
Du kjøper disse objektivene for følelsen. For vekten av messingen i hånden din. For det stille klikket når blenderåpningen beveger seg. Og ja, også for den spesielle følelsen når du drar det ut av vesken og vet at du holder toppen av optisk ingeniørkunst, pakket inn i verdens vakreste innpakning. Er det snobberi? Kanskje. Er det verdens beste fotografiske opplevelse? Uten tvil.
Hvis du har penger og ser etter noe som beholder sin analoge sjel (og verdi) i en digital verden, er dette det rette valget. Bare ikke bli overrasket om du tar deg selv mer for å passe på objektivet enn du ville gjort med dine egne barn.
Hva synes du? Er «patinaen» og messingen verdt tusenvis av kroner mer, eller er moderne plast og karbon helt nok? Skriv din mening i kommentarfeltet!
