Innrøm det, vi var alle litt redde. Vi var redde for at Lotus bare hadde blitt nok et merke som produserte tunge elektriske SUV-er for folk som trodde at «dynamisk kjøring» var å akselerere til neste trafikklys i kjøpesenteret. Vi trodde at ånden til Colin Chapman – den briljante og besatte ingeniøren som ropte «forenkle og gjøre det lettere» – endelig hadde forsvunnet under vekten av litiumionbatterier. Men vi tok feil. Å, så feil vi tok. Her har vi Lotus Theory 1. Og det er ikke bare en bil. Det er et bevis på at fysikken fortsatt gjelder og at fremtiden ikke trenger å være kjedelig.
La oss få én ting på plass først. Den heter Lotus. Teori 1 (Teori 1). Navnet høres ut som tittelen på en kjedelig doktoravhandling om kvantemekanikk, men det er faktisk det mest spennende som har kommet ut av Hethel (eller mer presist, deres globale studio) siden de fant ut at de kunne stappe en Honda-motor inn i en Elise. Det er et konsept som skriker: «Vi kan fortsatt gjøre det!»
I en verden der elektriske superbiler veier like mye som en liten kirke, har Lotus klart et mirakel. Målvekten for denne bilen er under 1600 kg. For en bensinbil ville det vært «greit», men for en firehjulsdrevet elbil med 1000 hestekrefter er det nesten magisk. Til sammenligning: Lotus Eletre, SUV-en deres, veier omtrent like mye som to Theory 1-er og en halv Miata.
Tall som forvirrer sinnet
La oss se på statistikken for «tørrkjøring», som er alt annet enn tørrkjøring. Drivverket utvikler brutale 735 kW (987 hk). Det betyr at denne tingen kan skyte fra stillstand til 100 km/t på under 2,5 sekunder. Det er raskere enn det tar å lese denne setningen. Toppfart? 320 km/t.
Men med elbiler spør vi oss alltid: «Hvor lenge vil moroa vare?» Lotus har installert et 70 kWh batteri. Det høres kanskje lite ut sammenlignet med monstre på over 100 kWh, men husk – letthet. Et mindre batteri betyr mindre vekt, mindre vekt betyr bedre dynamikk. Og likevel lover de en rekkevidde på 402 km (250 miles) i henhold til WLTP-standarden. Nok til å skremme to passasjerer og fortsatt komme seg hjem.
Sitterekkefølge: Meg, meg og… to til bakerst
Det er her ting blir virkelig interessante og nostalgiske. Theory 1 har tre seter. Føreren sitter i midten. Ja, akkurat som i den legendariske McLaren F1. Det er ikke bare den «kule» faktoren, det er den eneste riktige måten å kjøre på. Du er universets sentrum, veiens hersker, kapteinen på romskipet ditt. Og på hver side, litt tilbaketrukket, er det to passasjerseter. Perfekt for to venner å kjøre, og dele frykten i øynene deres når du tråkker på gasspedalen.
Dørene? De åpnes ikke utover, og heller ikke oppover som en Lamborghini. De åpnes bakover og oppover i en komplisert piruett som lar deg sette deg inn i bilen selv på en trang parkeringsplass uten å gjøre yoga.
Bilen som «sender» deg – Lotuswear™
Og nå til den mest bisarre, men likevel geniale delen. Lotus har utviklet noe de kaller Lotuswear. Glem skinn og plast. Interiøret er kledd i et «robottekstil» utviklet i samarbeid med MotorSkins.
Det er ikke bare stoff. Det er en levende ting. Det er små oppblåsbare bobler i setene og rattet som gir deg haptisk tilbakemelding. Hvis en hindring nærmer seg fra høyre, vil setet forsiktig dytte deg i høyre side av ribbeina. I stedet for å pipe som en mikrobølgeovn, snakker bilen til deg gjennom berøring. Se for deg en bil som tapper deg på skulderen og sier: «Hei, se opp, sving.» Det høres rart ut, men i en verden overbelastet med skjermer kan dette være løsningen vi har ventet på. Knapper? Ingen. Når du trenger dem, «blåses» de ut av stoffet. Når du ikke trenger dem, forsvinner de. Ren magi.
Utfordringen med 10
Det finnes hundrevis av forskjellige materialer som brukes i en moderne bil. Lotus sa: «Tull.» For Teori 1 satte de seg et mål om å bruke bare 10 hovedmaterialer på synlige overflater. Resirkulert karbonfiber, cellulosekompositter, resirkulert glass ... Det er filosofien om minimalisme på steroider.
Motoren og batteriet er ikke bare en last, de er en del av det belastede elementet, akkurat som i den gamle Lotus 49. Bakhjulsopphenget er festet direkte til motor-/batterihuset. Dette er ikke bare ingeniørkunst; det er kunsten å fjerne alt som er overflødig til bare ren funksjon gjenstår.
Konklusjon: Er dette redningen for bilismens sjel?
Lotus Theory 1 er, for å være ærlig, et konsept. Du vil sannsynligvis ikke se den i utstillingslokaler i akkurat denne formen neste år. Men den er viktig. Den er viktig fordi den viser at den elektriske fremtiden ikke trenger å være tykk og stillegående. Den viser at det er mulig å lage en elbil som ikke veier like mye som en liten måne.
Hvis Lotus klarer å overføre bare 50 %-er av denne filosofien til en produksjonsbil – denne lettheten, denne førerfokuseringen, denne vanvittige ideen om at bilen er en forlengelse av kroppen din og ikke bare en iPad på hjul – da har vi håp.
Prisen? Dette er ikke nevnt i konseptene, men hvis det skulle bli bygget, ville det sannsynligvis kostet like mye som en liten øy. Men det spiller ingen rolle. Det viktige er at Lotus (og eierne deres i Geely) har bevist at de ikke har glemt hva det vil si å kjøre. At kjøring ikke bare handler om å komme seg fra punkt A til punkt B, men om følelsen når hårene på armene reiser seg. Og i Lotus teori 1 Disse hårene advarer deg om bøyningen.
Bra jobbet, Lotus. Vær så snill, lag dette nå. Og ikke endre noe. Ikke engang de rare setene.
