Den mest uforgjengelige agenten i det moderne storfilmuniverset vender tilbake – og med et utseende som er mer sårbart enn vanlig fryktløshet. Traileren til «Mission: Impossible - Fallout» lover ikke bare nok en dose høyoktan-jakt, men også en emosjonell sluttakt for en franchise som har vokst (og steget) med Tom Cruise siden 1996.
Med hvert stykke Mission Impossible Tom Cruise som Ethan Hunt flyttet grensene for det fysisk mulige – men nå ser det ut til at de største omveltningene er interne. Den nye traileren (offisielt utgitt 7. april 2025) for den siste delen – Mission: Impossible – Revenge – viser en mørkere tone som står i sterk kontrast til de tidlige oppfølgernes letthet. Kameraet er mer behersket, fargepaletten kjøligere, og musikken nesten elegisk. Det hele føles som et sakte farvel som Ethan Hunt (eller Tom Cruise?) skriver til seg selv.
McQuarrie eskalerer tydelig alt han satte opp i de tre foregående filmene – fra hemmelige samfunn til identitetsforvirring. Men denne gangen, for første gang, ser det ut til at det ikke lenger bare handler om å redde verden, men om å redde seg selv.
Tom Cruise: fortsatt i luften, men med føttene nærmere bakken
Cruise er fortsatt en av få skuespillere som med fysisk dedikasjon og (sannsynligvis galskap) skaper scener som tar pusten fra publikum. Ja, i tilhengeren hopper han motorsykkelen inn i et stup igjen. Selvfølgelig. Men mer enn det, det som fanger blikket er uttrykket hans – alvor, nesten melankolsk. Selv om Hunt fortsatt løper (selvfølgelig), virker det som om det er noe annet skjult i den løpingen enn bare oppgaven – kanskje anger, tretthet, tvil. Dette vil vi også oppleve i Mission: Impossible - Fallout.
I et nøkkeløyeblikk i traileren ser han direkte inn i kameraet (eller er det ham selv?) og sier: "Alt jeg har vært har brakt meg hit." Denne linjen kan høres banal ut hvis den ikke var mettet med to tiår med beslutninger og konsekvenser.
Estetikk: en verden i oppløsning, estetikk i kontroll
Visuelt forblir filmen tydelig tro mot sin estetikk – realistiske lokasjoner, imponerende natur, ingen unødvendig CGI. Selv om vi har alle de klassiske ingrediensene: tog, helikoptre, t-bane, ødelagte bygninger – opprettholder McQuarrie og teamet et overraskende rent visuelt språk. Alt virker mer modent, mer overveid, mindre «se-på-meg» enn for eksempel Fast & Furious.
Lyddesignet i traileren er i en klasse for seg. Det kjente ta-ta... ta-ta fra det originale musikalske temaet kommer nå fra bakgrunnen, fra mørket, nesten som et hjerteslag som bremser ned. Det forårsaker ubehag. Ikke på grunn av fare, men på grunn av følelsen av at noe tar slutt.
Rollebesetning: sterk, men ikke prangende
Til tross for den imponerende rollebesetningen (Hayley Atwell, Ving Rhames, Simon Pegg, Angela Bassett, Esai Morales...), avslører ikke traileren for mye. Det er ingen klassiker i dialogene heller "Vi har bygget noe som kan ødelegge verden" strukturer, men mer om tillit, svik, valg. Og det gir håp om at filmen kanskje går utover sin egen formel.
Konklusjon: det siste spranget... ned i dypet
"Mission: Impossible - Final Fantasy" er ikke bare en eksplosiv tur på steroider, ifølge traileren. Hvis filmen ikke lurer oss med overdreven sentimentalitet eller sin egen storhet, kan vi få den sjeldenheten i den moderne actionsjangeren: en virkelig verdig konklusjon.
Jada, vi kommer fortsatt til å skjære tenner under scenene der Cruise henger fra et fly. Men hvis traileren er sann, vil den verste trusselen mot Ethan Hunt denne gangen være ham selv.
Og kanskje er det derfor dette oppdraget... endelig ikke er umulig. Men det er – personlig.
