Vanligvis er det ikke bildene vi blir tatt når vi kjører dødstoget, som vi med glede viser rundt. Uansett er de et fint minne og på grunn av grimasene og de uvanlige gestene (typisk positur) er de et verktøy for å trene lattermusklene. På den tiden er vi rett og slett for opptatt med å bekjempe frykt og adrenalin. Men ikke alle. For noen brukes det å kjøre dødstoget til hverdagslige ting, men også til noe så spesielt som et frieri.
Vi mennesker er morsomme. Selv om det er mange av dem dødstogkamper, utad trosser de frykt og står tappert foran den lange køen i fornøyelsesparker (og sier, hvis de kan...). Men når det smelter foran dem, smelter det også mot. Men de innser virkelig feilen først når de er i klørne på setet og toget begynner å bevege seg sakte, når de hører gurringen under føttene deres og når vognen klatrer bratt.
LES MER: Amerikas galeste dødstog
Den øker også i direkte forhold til høyden hjerteslag. Og så... et øyeblikk av "vektløshet", som raskt etterfølges av det kilefølelse i magen. Yayyyyyyyyyyyyyyyyy. Da kan de ikke lenger skjule frykten og kamera han tar av det på et skjult sted heroisk maske fra køtid. Men dette er ikke tilfelle for alle, noen liker adrenalinrushet, pokker, for noen er en togtur som en rolig bybiltur. Og likevel, hvem skulle trodd at det er slik døden på tog utspiller seg vanlige ting, som barbering, sjakk, lese avis, spise middag, rane osv.
