Reising fikser ikke livet. Det visker ikke ut problemer og bringer ikke svar i kofferten. Men det gjør noe som nesten aldri fungerer hjemme: det stopper et øyeblikk automatismen der problemer vanligvis vokser av seg selv.
personlig vekst
Hva skjer når dagen er over og hodet fortsatt jobber på full fart? Når de samme setningene, samtalene, bekymringene og mulige scenariene dukker opp i hodet ditt om og om igjen? Hvorfor nekter hjernen din å samarbeide, akkurat når du trenger litt fred og ro som mest?
Hvis du ikke føler det når du er sammen med ham, er sjansen stor for at det ikke er ekte kjærlighet.
Hvorfor føler du deg fortsatt tom rundt noen som har det «helt fint»? Hvorfor gjør ikke et forhold vondt, men det gjør deg heller ikke lykkelig? Og hvorfor er du egentlig mer bekymret for tanken på å være alene enn muligheten for at dette forholdet faller fra hverandre? Det er ikke kjærlighet.
Misunnelse er en følelse som sjelden uttrykkes direkte. Den uttrykkes nesten aldri høyt og nesten alltid skjult bak et skinn av vennlighet, bekymring eller til og med støtte. Men det finnes et lite, nesten umerkelig tegn som avslører mer enn misunnelige mennesker gjerne vil innrømme. Og det er dette tegnet som gjentas så konsekvent at det er umulig å ignorere.
Hvor mange ganger vil du si til deg selv at du bare trenger litt mer tid? Og hvor mange ganger vil du skyve deg selv til side, bare for å holde deg nær noen som fortsatt er ubesluttsom?
Hvorfor er det slik at når et arrangement blir avlyst, er det noen ganger ikke skuffelse, men en følelse av fred? Lettelse. Kroppen slapper av før sinnet leter etter en forklaring.
Er det mulig å bevare minner uten å stable dem opp i skuffer og esker? Hvorfor får tanken på å kaste noe oss ofte til å føle oss skyldige? Er det virkelig nødvendig å bevare alt slik at fortiden ikke forsvinner?
Sjalusi oppstår ofte uten noen reell grunn – eller i hvert fall ikke uten en vi kan forklare. Det er ikke alltid relatert til den andre personen, men snarere til en følelse av at noe i forholdet eller inni oss selv ikke lenger er stabilt. I stedet for å umiddelbart skyve det bort, er det noen ganger verdt å stoppe opp og spørre hva det prøver å fortelle oss.
Jeg reagerer ikke lenger på alt som plager meg – og livet mitt er roligere for første gang på lenge.
Hvorfor reagere på all urettferdighet? Gir det virkelig lindring, eller bare en ny byrde? Og er retrett noen ganger modigere enn konfrontasjon?
Du var borte da verden ble til stillhet og mørke. Du dro akkurat da jeg trengte nærhet mest. Hvorfor? Spørsmålet har ingen umiddelbare svar, men det åpner opp rom for refleksjon. Dette rommet var tomt lenge, men det var i denne tomheten at noe nytt begynte. Fra fravær ble styrke født. Fra stillhet ble en stemme formet. Fra forlatelse oppsto en uavhengighet, som i dag ikke trenger bekreftelse utenfra.
Hvorfor er du konstant sliten, selv om det virker som om du ikke gjør noe for anstrengende? Hvorfor føler vi at vi alltid trenger å fikse, forbedre oss eller ta igjen det tapte, selv om vi aldri helt når et tilfredsstillende punkt?
Forhold faller fra hverandre. Det skjer ikke plutselig. Det er ingen krangel, ingen dramatisk avskjed, ingen store ord. Du merker bare en dag at du holder tilbake i samtaler, at du ikke lenger forklarer alt du føler fordi du vet at det ikke vil bli forstått. Du merker at du har blitt roligere, mer forsiktig, mindre krevende. Ikke fordi forholdet har endret seg, men fordi du har endret deg. Og så, for første gang, dukker spørsmålet du har unngått lenge opp: kan du fortsatt elske noen hvis du ikke kan vokse med dem lenger?