Det finnes utallige tips, sitater som lærer deg å gi slipp på sinne, til slutt tilgi og la ting gå. Men mellom beslutningen om å tilgi og selve følelsen av fred, er det et større gap som ved første øyekast virker uoverkommelig.
Tilgivelse føles som å forråde seg selv. Du vil ikke gi opp kampen for rettferdighet, sinne brenner inni deg, som tapper all toksisiteten du har. Du er klar over det, men du kan bare ikke la ting gå. Sinne er så uløselig knyttet til hjertet mitt, til tankene dine.
Men hva er egentlig sinne? Det er en instrumentell følelse. Du forblir sint fordi du vil ha rettferdighet. Fordi du synes det er nyttig. Fordi du antar at når sinne øker, flere endringer skjedde. Sinne skjønner ikke at fortiden er i fortiden og skaden er allerede gjort. Han hvisker stille til deg at han vil hevn gjorde bot og du er på vei til rettferdighet.
Bortsett fra at denne retten ikke alltid er realistisk. Å forbli sint er som å hele tiden skrape en sårskorpe av et sår fordi du tror at ved å la såret stå åpent vil du unngå arrdannelse. Det er som å tro at personen som såret deg vil gjøre det en dag sy opp såret med utrolig presisjon og du vil glemme for all evighet at du en gang blødde på det stedet. Sannheten om sinne er at det ikke er noe mer enn å nekte å helbrede fra skuffelse fordi du er redd. Fordi du frykter hvem du vil være den dagen såret er leget og du vil leve i din nye, ukjente hud. Du vil ha tilbake din gamle hud. Og så sinne hvisker til deg at det er det du bør fortsette å blø.
Når du syder av raseri, virker tilgivelse umulig. Du vil være klar for det, fordi sinnet ditt vet at det er det det sunneste valget. Du vil ha freden som tilgivelse gir. Du vil ha avslapning. Du vil at galskapen i hjernen din skal roe seg ned, men finner fortsatt ikke en måte å komme dit på.
Hvorfor? Fordi ingen forteller deg at tilgivelse ikke vil fikse noe. Det er ikke et magisk viskelær som vil slette smerten du opplever og har opplevd til nå. Det vil ikke gi deg umiddelbar fred. Jakten på fred er en lang og vanskelig kamp. Tilgivelse er det som holder deg fra å mislykkes underveis.
Tilgivelse betyr at du har gitt opp håpet om en annen fortid. Det betyr å innse at fortiden er over. Det er aksept, ja det er ingen magisk løsning på skaden som er forårsaket. Det er erkjennelsen av at du må leve i en by med ruiner for alltid. Og ingen mengde sinne vil rekonstruere dette stedet, du må gjøre det selv.
Tilgivelse betyr ta ansvar – ikke for å forårsake ødeleggelse, men for å rydde opp etter det. Det er en avgjørelse det er Å gjenopprette sin egen fred er mer verdt enn å ødelegge andres fred.
Tilgivelse betyr ikke at du må ta et oppgjør med den som såret deg. Det betyr ikke at du blir venn med ham, du sympatiserer med ham. Det betyr bare godta det faktum at denne personen satte et merke på deg. Og at dette er din byrde i dag. Det betyr at du ikke lenger venter på at personen som knuste hjertet ditt skal sette det sammen igjen. Det er en avgjørelse, ja du skal ta vare på dine egne sår, uansett hva arrene blir. Det er en beslutning å gå med sistnevnte du går fremover.
Tilgivelse handler ikke om å la urettferdighet sitte på tronen. Det handler om å skape dine egne rettigheter, din egen karma og skjebne. Det er en mulighet til å komme på beina igjen og bestemme seg for ikke å bruke resten av livet på å sørge over en uheldig hendelse. Det betyr ja du går modig inn i fremtiden, med alle arrene og nådeløsheten som påløper underveis. Tilgivelse betyr ja du vil ikke la fortiden definere deg i dag.
Tilgivelse betyr ikke at du er villig til å gi fra deg makten din. Å gi slipp betyr at du endelig er klar til å ta makten tilbake i dine hender!
