Hvorfor er det første instinktet til å finne noen til å fylle tomrommet vi føler inni oss? Noen til å lege sårene? Finner du svaret i refleksjonen i speilet?
I jakten på lykke gjør vi det ofte grunnleggende feil, at vi prøver å lege våre indre sår og tomhet ved hjelp av andre mennesker.
Mange tyr til troen på at tilstedeværelsen av en annen person kan gjøre dem helt lykkelige, fylle hullene og slette smerten fra tidligere erfaringer.
Dette er en feilaktig tro som kan føre til forholdsavhengighet, hvor vi forventer at andre spiller roller som egentlig er vårt eget ansvar.
I forhold skjer det ofte at mennesker utilsiktet blir målestokken for lykke
Dette skaper en stille, men gjennomtrengende konkurranse, hvor kjærlighet er betinget av sammenligning og konkurranse i stedet for å være uhemmet og ubetinget. En slik livsstil fører ikke til genuin tilfredsstillelse, men holder oss i en tilstand av konstant sammenligning og usikkerhet.
Enda mer når vi befinner oss i en situasjon der vi er tynget av våre egne usikkerheter, det kan vi føler oss så tomme, at vår prioritet rett og slett blir at vi ser bedre ut i andres øyne.
I slike øyeblikk er vi klare til å gjøre nesten hva som helst, å bli akseptert i andres øyne, elsket, respektert eller verdsatt. I stedet for å fokusere på hvordan vi føler om oss selv, fokuserer vi på ekstern validering av våre verdier.
Sann oppfyllelse og indre fred kan imidlertid ikke komme fra sammenligninger eller tillit til andre.
Livets virkelige sjarm og skjønnhet avsløres når vi begynner å jobbe med oss selv
Og når vi lærer å sette pris på og elske oss selv uten behov for ekstern validering.
Underveis finner vi at andre mennesker kan tilby støtte, visdom, kanskje til og med kjærlighet og oppmuntring, men å jobbe med deg selv er noe som vi må gjøre det selv. Derfor er det så viktig å lære seg selvrespekt og egenkjærlighet.
Når vi utvikler oss dypt selvrespekt vi trenger ikke lenger andre til å løfte oss opp. Vi føler ikke lenger behov for å være bedre enn andre eller å bevise oss selv.
Vi aksepterer oss selv som vi er, med alle våre styrker og svakheter
Når vi aksepterer oss selv på denne måten, slutter vi å hele tiden kritisere andre, fordi vi forstår at også de er på sin egen vei, fulle av kamper og utfordringer.
Denne modenheten og forståelsen gir dyp lettelse og ekte frihet. Og når vi når dette punktet, kan vi virkelig si at vi har funnet veien til indre fred.
Dette er ikke en vei som noen andre kan gå for oss
Det er en vei som krever vårt eget engasjement, pågangsmot og utholdenhet. På denne reisen vil vi ikke bare finne fred, men vi vil har også blitt en inspirasjonskilde og støtte til andre som søker sin egen vei til selvrespekt og selvhelbredelse. Vi vil lege sårene selv.
