Jesse Armstrong, faren til kultserien Succession, er tilbake med et nytt prosjekt – Mountainhead, en satirisk bombe som våger å se inn i kjernen av dekadanse, apati og banalitet hos den rikeste 1% av menneskeheten. I hovedrollen: Steve Carell som en selvforsynt milliardær midt i en global krise – men ikke bekymre deg, snøscooterne fungerer fortsatt.
Velkommen til en verden der fire teknologimilliardærer rømmer virkeligheten til et luksuriøst fjellferiested før virkeligheten voldsomt sniker seg inn gjennom vinduet deres – bokstavelig talt og metaforisk. FjellhodeHBOs nyeste originalfilm, som har premiere 31. mai på Max, presenterer en tematisk rekkefølge Arvefølger, men med en litt mer apokalyptisk vri.
Filmen Mountainhead er regissert og medskrevet av Jesse Armstrong, en forfatter som allerede har Arvefølge malte briljant bildet av imperier bygget på kynisme og emosjonell tomhet. Denne gangen slår det enda hardere til med tidsånden: fire venner, som til sammen har mer penger enn 60 prosent av verdens befolkning, samles til en snøferie – en ferie der den globale orden begynner å rakne. Men hvem ville bekymre seg? Poker er i gang, whiskyen flyter, egoet blomstrer.
En rollebesetning som bare skriker etter gull
Steve Carell spiller Bill, klanens leder som er delvis Mark Zuckerberg, delvis Logan Roy, delvis den mannlige versjonen av Gwyneth Paltrow med en besettelse av biohacking. Han får selskap av Jason Schwartzman som en teknologisk buddhist, Cory Michael Smith (kjent fra serien Gotham) som en stille manipulerende visjonær og Ramy Youssef som den yngste, fortsatt moralsk sprukket milliardæren i laget.
Schwartzmans rollefigur siterer av og til Nietzsche, og krever deretter at de forbereder ham en beinbuljong smoothier. Youssef er imidlertid stadig på jakt etter et signal – ikke etter mobiltelefonen sin, men etter sitt indre kompass. Ironien er like tykk som snødekket i Colorado, der filmen for det meste ble spilt inn.
Rikdom som en åndelig tomhet
Armstrong er nok en gang ikke redd for karakterenes moralske kompleksitet. Ingen av dem er karikerte skurker – men ingen er genuint gode heller. Det er nettopp denne gråsonen som gir filmen sjel. Under et pokerspill avsløres det at en av dem kan ha utløst en kjedereaksjon som har krasjet de globale markedene. Noen andre synes dette er ganske morsomt. Det tredje er å vurdere hvordan man kan gjøre situasjonen om til en NFT.
Mountainhead er ikke lineær, men fragmentert – Armstrong bruker teknikker fra postmoderne fortelling, inkludert ikke-lineær redigering, plutselige hopp inn i fremtiden, og til og med øyeblikk der karakterene virker bevisste på sin egen fiksjon. Det er en metafor for isolasjonen til en elite som har råd til å ignorere verdens kollaps. Ikke bare bokstavelig, men også narrativt.
Produksjon
Filmens produsenter er David Bernad (Den hvite lotusen), Will Ferrell (ja, den Will Ferrell), og Adam McKay, som Armstrong tidligere hadde jobbet med på Arvefølger. McKays innflytelse er tydelig – fra den visuelle dynamikken til den skarpe, nesten dokumentariske kritikken.
Filmen ble spilt inn i vinterlige Colorado, og scenografien var av Eva Stewart (Les Misérables, Kongens tale), som bygde den frosne luksusen med presisjonen til et Bond-hule. Hver detalj skriker: «Her bor en mann som har råd til å ikke forstå verden.»
Hvorfor vil denne filmen være viktig?
HBO har allerede Arvefølge viste seg å være et hjem for en sofistikert, men tilgjengelig kritikk av kapitalistisk dystopi. Fjellhode fortsetter denne serien og legger til en dimensjon av kollektivt ansvar – og spørsmålet: hvis verden virkelig står i brann, hvem holder lighteren?
Ved utgivelsen 31. mai forventes filmen å utløse en bølge av diskusjon – fra Twitter (beklager, Xa) til akademia. Enkelte medier rapporterer allerede om interne forhåndsvisninger, der det ble hørt: «Det er som om «Don't Look Up» og «The Menu» hadde et kjærlighetsbarn som gikk i terapi hos Armando Iannucci.»
Konklusjon:
Fjellhode er en film om tid – om nåtiden som later som den er fremtiden, og om fremtiden vi mest sannsynlig allerede går glipp av. I en verden der noen har alt og andre ikke engang har varme sokker, viser Armstrong at forskjellen ikke bare ligger i midler – men i perspektiv. Og selv om filmen er gjennomsyret av vidd, ligger det en kald sannhet bak den: de rike vil overleve vinteren. Men vil de i det hele tatt legge merke til at den var der? Se den på MAX!
